Tanker !!!

Hvor mange tanker roter rundt i hodet når man sitter uvirksom i en stol gjerne time etter time. Jo – en masse. – akkurat nå er det demens som tar mest plass. Jeg har mine egne tanker her. Hjerneceller som går sine egne veier eller rett og slett dør. Kan ikke noen av de andre cellen som ligger der aktiviseres. Tror jeg må Google litt om demens og celler.

Og det har jeg gjort . Jeg leste og leste og ble mer og mer klar over dette sykdomsbilledes umulighet. Celler kuttet jeg fort ut, men ellers var det forskjellige teorier. – høyt blodtrykk – fedme – diabetes – o.s.v. Vi opplever så meget helt fra vi er små – hvorfor er ikke våre tanker nevnt? Hvor stor del er ikke våre tanker av våre liv? Jeg tror tankens kreativitet lett kan forsvinne. Setter man seg ned og slapper av ofte ikke har noen å snakke med men dupper av og lar minner fra fortiden ta over. forsvinner tankens kreativitet. Følelser overtar og hjernen kobles ut. Jeg tror ikke man tenker over hvor tett følelser og tanker henger sammen, Vårt liv består jo av tanker . følelser og minner. Ikke la oss eldre bli sittende uvirksomme – – – aktiviser oss og mange ubrukte celler i hjernen begynner å røre på seg. Jeg har selv erfart det.Til min 90 års dag fikk jeg av min sønn en merkelig gave, et flatt brett med et tastatur på så jeg forskrekket på ham. Hva skal jeg med dette.? OG SÅ lærte han meg å Google og en ny verden åpnet seg for meg. Vi eldre trenger hjelp til ikke bare kroppslig stell men vår daglige tenke måte og våre følelser må bli ivaretatt så vi ikke ender sittende i en stol sovende. Hvorfor begynner ikke du å blogge bestemor ? Et av våre barnebarn som da gikk oppe på NTNU ringte en aftenstund . Hvorfor begynner ikke du å blogge bestemor ? Blogge hva i all verden er det? Har hørt om iPaden og nå må du bruke den og så fikk jeg høre at – nå kan du begynne å skrive – om det du vil. Jeg skal lage en blogg til deg. Så hvis noen av dere der ute leser dette sett foreldre besteforeldre og oldeforeldre i gang . Ikke alt må være ROSA. og noe å tjene penger på, men fortell om livet . Brettet tar imot alt og vi kan bli mange som kan dele våre erfaringer med de unge. Her kan hjerneceller og følelser ha fritt spillerom, og jeg håper at nye celler i hjernen overtar der hvor noen gir opp. Alle dere 60 – 70 – 80 åringer begynn og skriv og dere vil oppdage så mange nye sider ved dere selv.

..

UFF !!!

IKKE SPØR OM NOÆ = IKKE BE OM NOE = IKKE FORVENT DEG NOE

Igjen og igjen kjente ord – – – DU HAR JO EN HØY ALDER – – – jeg vet utmerket godt hvor gammel jeg er hvorfor må helsepersonalet tenke negativt om år ? Jeg har både sett og hørt prat mellom lege og pasient og opplevd selv den forskjell alderen har å si . Enkelte ganger lett oversett med noen få ord på vei ut . En liten meget tynn eldre dame som på sykehuset lå i sengen rett over meg ville nesten ikke spise selv en halv skive om morgenen ble tatt ut, kanskje lit suppe til lunsj var alt.Etter tre dager sa jeg til henne – du må spise, og vet dere med tårer i øynene pekte hun på munnen og sa —- jeg har så vondt. Få se sa jeg Så åpnet hun munnen . Et tykt bellegg av noe hvit dekket tannkjøttet og gjorde det rødt og vondt. Er det rart hun ikke orket spise.Er man hjelpeløs på sykehus er man prisgitt de som steller en. Tror ikke tenner er noe viktig og hoppes lett over. Med datter svigerdatter og barnebarn som tannleger er blitt gjort oppmerksom på hvor viktig munnhygiene er. IKKE FORVENT DEG NOE hvis du er for gammel.

VERDIGHET !!!

I går kom jeg hjem fra sykehus med påfølgende opphold på rehabilitering. Jeg sitter her i stolen min og lar tankene vandre fritt. Verdighet. Hvor mange ‘’ kakk ‘’ i hodet har jeg ikke opplevd? Det burde få meg til å føle meg som et null. 95 år. Hva i allverdens rike er det hun forventer seg?

ALLE dere fra 70 årene og oppover våkn opp. Vit hva dere går til. Legg til rette for en verdig alderdom. Vi har det godt i Norge. Vi har klær. Vi får nok mat, ikke så god at man gleder seg til middag, men likevel. Men omsorg og omtanke er glemte følelser og ord. Hvorfor er dere ikke mer opptatt av den tiden dere går i møte? Eldrebølgen. Bare ordet gir meg frysninger. Dere aner ikke hvor fort disse årene av vårt liv går.

Plutselig kl. 5 idag så jeg fjeset mitt for ørtende (et nytt uttrykk) gang på NRK 2. Ikke nå igjen. Ikke spør om det, heter programmet. Et program om de over 90 år. La oss få se 70. 80. åringers erfaringer og meninger. Det er så fullt av ROSA bloggere overalt.

Kom igjen få barnebarn til å sparke dere i gang – så kommer tanker og ord av seg selv. HUSK DERE ER l E.L.D.R.E. B. Ø. L. G. E. N. Vi må høre deres stemmer!

Atter ! ! !

En gang sitter jeg så som så mange andre på 95 år sikkert gjør – alene inne i seg selv fordi den du delte det meste av livet ditt med er gått bort. Når du så på toppen av det hele får deg en heidundranes lungebetennelse med innleggelse på sykehus er det gjort. Pumpet full med poser med penicillin liggende i sengen forsvant all energi og kroppen totalt avslappet. Da er det jammen ikke enkelt å komme på beina igjen.

Litt bøying og forsiktig strekking på armer og bein hadde gjort underverker i en eldre skrott. Det skal ikke så meget til før man føler at hallo, hallo – jeg er i alle tilfelle i live.

Vi eldre trenger alle en liten ekstra forpleining. Nå sitter jeg på en avdeling utenfor sykehuset og venter på å komme på rehabilitering noe jeg er absolutt motivert for.

Vandrende med prekestol i gangen fant jeg en TV-stue og et lite treningsrom. Med en skranke å holde meg i tok jeg først knebøyninger, så på tå 12 ganger. Opp på helene – bruke armene. Puff jeg lever jo enda. —- HERLIG. Det er så deilig å kjenne at kroppen fremdeles er i live. Så får jeg prøve å komme meg på beina igjen. Venter på hva som vil skje. Hjem eller på rehabilitering ?

Bivirkninger av vaksinen

SKIKKELIGE bivirkninger etter vaksine. Ja tenk dere det fikk jeg. Ikke etter første sprøyte men andre. Huff. – Huff.

De begynte noen timer etter en hyggelig stund sammen med en masse eldre menn og kvinner. Vi pratet og lo mens vi ventet på sprøytedamene og Pling så var det gjort. Glade og fornøyde ble vi ledet ut under prat og latter. Jeg så meg rundt på denne skokken av eldre – de fornøyde fjesene fulle av rynker men så levende. De speilet en hel verden.

Men etter noen timer hjemme var forspillet over. Jeg begynte å fryse – en riktig ekkel indre frost. På med ekstra strikkejakke, litt varm solbærsaft måtte vel hjelpe, men nei. Sengen var nok det beste og der ble jeg liggende kvalm og ekkel i hele kroppen. Frem med IPaden (en meget god venn når du vil vite noe). Her fikk jeg vite at slikt kunne skje enkelte, men at det ikke var farlig, og jeg hørte nok til under de enkelte.

I et slikt til felle kan du dessverre glemme hjemmesykepleien. En tur til legevakten etter en ubehagelig natt og morgenstund hvor alt du hadde innabords gikk rett gjennom deg. Det var det godt å bli tatt vare på. Enerom, hyggelige unge mennesker som virkelig kunne sine ting. To dager må du bli her, sa de, så tar vi en ny test av deg.

OK. Det du må, det må du, så pinnen opp gjennom nesen var unna på et blunk. Etter mye soving og godt medisinert ble jeg meg selv igjen, bortsett fra at jeg var forferdelig sliten. Da jeg 95 snart 96 spurte legen om å få være en dag til var svaret nei. Du må nok ut i morgen. Er det så fullt har dere ikke plass? Så knipset han litt med fingrene og sa stille Økonomien. og DET var DET. To dager var selvfølgelig bedre en ingenting. Har et deilig hus å komme hjem til, men er alene.

Jeg kan høre min manns stemme (han døde etter 71 års lykkelig ekteskap), ADA dette klarer du, og det gjør jeg. Til alle dere som skal vaksineres: det er ingenting å kvi seg for og så får vi vårt virkelige liv og hverdag tilbake. Lykke til.

Å akseptere seg selv

Det er ikke lett når man går mot 96 år. Når kroppen begynner å si – Nei nå vil jeg ikke mer selv hvor meget du prøve å begynne dagen med kjent morgengymnastikk. Hvorfor søren vil ikke lår og legger ta imot styrketreningen ? Hvorfor vil ikke ryggen reise seg opp? Hvorfor er det å strekke seg ut – legge seg på gulvet rulle fra side til side så tungt? Jeg vil jo ikke gi meg. Jeg har trent for å holde meg i form. Skal jeg gi meg nå? La 95 år være en realitet og seng stol og hjelp bli min dag? Hvor har motivasjonen, som alltid var min styrke, blitt av?

Tankene går sin gang – – – men gir meg ikke noe svar. Så dukker hverdagsrehabilitering opp – har vært borte i det før, og forvaltningen som har gått i hjemmet grunnet min manns sykdom i fire år kjenner meg jo, vet jeg ikke bare setter meg ned. Det jeg virkelig behøver er hjelp til å finne de øvelser som enda kan gi meg motivasjon i hverdagen.

Skjema fylles ut, underskrifter kommer på plass. Ja så er det vel bare å få skjemaet til forvaltningen, men nei. Hjemmebesøk igjen. Så kommer nok engang tre damer for å se tilstanden min. Hvorfor alt dette styret når hjemmesykepleien har gått her i nesten 5 år og vet at jeg var en ressursperson som hjalp til og var der for Rolf natt og dag.

7 måneder er gått, siden Rolf gikk bort . Det har vært så tungt . Kjærester i 73 år og så alene så fysikken jeg hadde er forsvunnet. Er det alderen min som setter en stopper for fysioterapi? Klarer ikke å akseptere at jeg må gi opp. Men slik er nok noe av eldreomsorgen i Norge.

Nå er mitt store mål å akseptere meg selv. ADA ta deg sammen! Du får nøye deg med at hodet virker.

73 fantastiske år

Er jeg alene ? Både JA og NEI – JA når ensomhetsfølelsen om morgenen tar et tak i meg. Hva skal jeg finne på idag? Jeg føler bare tomhet, men noe må jeg prøve å fylle dagen med. NEI når noen fra vår store familie, barn, barnebarn og oldebarn kommer og besøker meg og fyller dagen med glede.

MEN så ringer telefonen. “Jeg hører du er blitt enke”. Følelsen av å være alene griper meg igjen. Ja, jeg er enke, men om Rolf ikke er fysisk tilstede så er han jo en del av livet mitt.

Jeg ser på billede som står på peisen. Han sitter der og leser i avisen (jeg kalte han avisoman) og ser smilende på meg. Jeg hører han si til meg: dette klarer du. Ja, selvfølgelig, jeg må bare igjen finne den felles tanken vi hadde – at hver dag er en gylden gave.

Tanker om en vanskelig situasjon

ER VI – – –

blitt en nasjon av sytere? Ja jeg synes det. Hva opplever vi ikke idag – jo en pandemi – Hva er en pandemi ? Jo et sykdomsutbrudd som rammer en masse mennesker og sprer seg over hele verden, og dette er vi midt oppi. Stadig stiger smitte tallet .

Det forundrer meg – hvorfor kommer ikke myndighetene med strengere tiltak ? Stenger alle restauranter ( jeg forstår de finansielle vanskelighetene man stilles ovenfor ) men de blir jo bare verre jo lengre tid vi bruker på å få smitten under kontroll. Steng alt unntatt matbutikker i 3 uker. 95 år gammel sitter jeg her og hører klaging over at alkoholservering må stoppes kl 9. – ( Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ) Eller at kulturtilbud for en tid kanskje må stenges helt ned. Vet dere mine tanker går tilbake i mitt liv. 30 årenes fattigdom – Min mor enke med 3 barn 1934. Køene utenfor arbeidskontoret . Ikke noe NAV – det het Fattigkassen den gangen og de fleste ville ikke gå der og slett ikke min mor som var vokst opp i et konservativt hjem. Etter min far som var ingeniør var det ingen pensjon . Med noen små jobber i klesbutikker og ved besøk hos pantelåner med sølv ringer og andre verdifullt inventar fra hjemmet hadde vi mat. Da det i 1937 – 1939 begynte å gå bedre kom 9. April og landet stengt ikke i noen måneder men for 5 år. Skam dere alle dere som beklager dere over påbud som er så nødvendige. Dette er en annen form for en krig . Ikke en krig mot synlige fiender , men en krig mot et virus man aldri er sikker på hvor vil treffe oss. Det er ikke snakk om ( min opplevelse 5 år ) men måneder. Ta dere sammen – la oss dra lasset sammen. Som generasjoner før har måtte komme seg gjennom – – – dager og ÅR. ( 1940 – 1945 )

Tiden går

– – – Så har da dager og måneder gått og den virkelige hverdagen er her – og den må jeg leve. Minner fra et 71 år fantastisk ekteskap – og det å ha en kjæreste i 73 år gir meg styrke – – – Jeg kan høre Rolf si. ‘ Dette klarer du’ og når jeg om morgenen tar det store billede av ham og gir han en klem vet jeg han er med meg og dagen kan begynne.

Tanker om tid

Er jeg alene ? En stor god familie har vi to Rolf og jeg skapt, og alle vil være der for meg – et godt hjem sitter jeg i – Nei i denne verden er alt varmt og godt , men fra det øyeblikk Rolf døde var jeg i mitt indre følelsesliv alene – for det var halvdelen av min indre verden som forsvant. Sorg – Savn sammen er følelsen så uoverkommelig . Dagene er ikke glade klarer jeg dette? Det er som om morgendagen ikke eksisterer , men den vil jo komme. Jeg må stå opp – jeg må ut av sengen – jeg må sette bena på gulvet. Det er som om hele meg bare lever i en likegyldighet. Tiden stopper ikke den vil gå.