TRADISJONER. !!!

Hva er en tradisjon ?   Er de viktige.  ?    Jeg synes det etter som jeg har opplevd det , og sitter i min 92 åringe verden og ser tilbake.   17 mai frokosten kl 8    —   St. Aften her ute   —   Og ikke minst 2. Juledag . Det var min bestemor min mors mor som innførte disse sammenkomstene og så førte min mor dem videre   (  selv om hun ble enke 39 år gammel med 3 små barn dårlig økonomi var ingen hindring for å komme sammen , slik lærte jeg å sette pris på og se viktigheten av noen holdepunkter i livet.  

DAG – etter – Dag !!!

Så er jeg her igjen med iPaden min. Det beste som har hendt meg er at jeg fikk dette brettet. Det tar imot tanker og følelser uten å protestere. Og nu vil jeg skrive det jeg i øyeblikket opplever. Så tenker dere   –   hva kan en “gammel” dame som snart fyller 91 år oppleve ?   Her må jeg legge hodet tilbake i stolen  –  og prøve å kombinere følelser og tanker   —   altså kropp og sjel. Høres litt idiotisk ut.  —   ( tankestreker ), men skitt la gå , jeg lar det være slik, og så får dager med sitt innhold komme.  Jeg tror forresten jeg er blitt litt puslespill gal.  Kjøpte et nydelig spill med billede fra Østerike, hvorfor vet jeg ikke, men nå er det ferdig puslet. Det jeg så entusiastisk begynte på, og skulle få meg litt bort fra negative tanker, er ferdig. Godt hjulpet av alle som stakk innom. 

Nei   — nå er jeg sint  – etter en lang natt. Hvorfor, og på hvem? Jo, ledelsen i hjemmesykepleien. Tror ikke de har kjennskap eller evnen til å administrere de oppgaver og utfordringer som de er satt til å ta hånd om.  Så spør jeg  “hvilke kvalifikasjoner må de ha for å lede en gruppe bestående av sykepleiere, helsefagarbeidere og et utall vikarer som er   ufaglærte? Og hvor ofte er de og besøker de som trenger hjelpen?” ALDRI   —   Det skrives rapporter, holdes møter, men hva så. Tenker på dem som er alene og ikke har noen som står opp for dem. HUFF. Jeg er her heldigvis for Rolf og kan oppmuntre ham når ordene “jeg tror ikke jeg orker mer. Alle disse forskjellige folkene. Kan ikke vi to klare oss alene?” Er du tussete (mittyndlingst uttrykk), da går ryggen min helt i stå. Jeg forstår at dette ikke er lett, men bedre enn det vi opplever, må være mulig. Jeg synes jeg har en fantastisk mann som alltid er hyggelig og takknemlig. Den kjommslige, familiære tonen som hjemmehjelpere ofte har, er ikke noe for ham. Da merker jeg at han føler ubehag og jeg må tøyse det litt bort. En viss avstand og respekt er nok det riktige i hans tilfelle. Så får vi se da – hvem dukker opp i aften? Jeg vet han kvir seg hver helg og aften, for da er det ofte vikarer eller noen fra andre grupper. Alle gjør sitt beste, men  —  noen ganger er nok opplæringen ikke god nok. I disse dager er jeg ikke bare rystet, men også steik forbanna på min manns vegne  – og det med god grunn. Eldre er personer man behandler med hver sin personlighet og integritet. Ikke gjenstander. 

BAK SKJERMBRETTET !!!

Tilbake i den kjente stolen, opp med fotstøtten og jeg er igjen på min kjente plass. Rolf sitter i stolen, avslappet med follede hender og på sofaen ligger vår datter høylydt snorkende etter en 60 års dag.   —   Hun er kommet opp fra Haugesund for å ta seg av sin eldre mor og far (merk dere jeg sa ikke GAMLE). Jeg har nemlig vært en tur innom Haukeland sykhus med drittvondt i magen (sier drittvondt for det kom fra tarmen viste det seg). Nå, hjemme igjen etter 3 dager med forskjellige piller.  NEI, —  la meg komme meg bak SKJERMBRETTET som står foran sengen   —   ser ikke så meget men hører desto mer. Hører på sykesøstrenes prat at vi må være 4 stykker antagelig i moden alder. Etter en tur ut av sengen for å gjøre det ” fornødne “. ( min mors uttrykk )  har jeg konstatert — jo 4 var vi .  Jeg kikker ut den lille sprekken . En lege går forbi   —   han fyker forbi   —   liten tid ?   han kunne gått litt saktere inne på rommet  –  men ? , riktig nok prater han rolig og hyggelig med pasienten og det er jo det som betyr mest. Nei her skjer det noe   —   en mann og en dame går til sengen innerst  –  besøk nå’ ?  Klokken er 12  , jeg lytter prøver å høre hva de snakker om . En behagelig manns stemme og en omsorgsfull damestemme går rett til hjerte   ‘ hvordan har du det mor ‘?  her er ny laget bolle til deg vil du smake litt   kan ikke se dem men en bli lav stemme svarer   det hadde vært godt.  De sitter ikke lenge men en koselig visit var det nok. Det blir ettermiddag og nok 3 person på visit til den samme sengen, og jeg nok engang lytter til varme omsorgsfulle stemmer en ung de andre godt voksne .  –  Jeg skulle nok enda en gang denne dagen få være vitne til en usedvanlig varm kjærlighet for om aften ser en eldre ” herre komme bærende på en liten kurv med blomster i ,han går og til den samme sengen.   —   ” Mor her har jeg plukket noen blomster til deg, han bøyer seg over senge klemmer henne forsiktig og stryker henne over håret.

NÅ  –  er virkelig min nysgjerrighet vakt .  Hvem er denne moren?  Neste morgen vandrer jeg litt rundt og nærmer meg sengen som har fått så mye omtanke og her sitter en eldre dame på sengekanten. At hun har vært flott er det ingen tvil om. Vi prater litt og jeg sier jeg blir snart 92  år.  Hun ser på meg med et lite glimt i øyet   —   og jeg blir snart 100. Mine 92år er plutselig helt ubetydelige.  Vi blir sittende litt sammen og jeg fikk høre. –  jeg har 4 flotte sønner   –   så falt da alt på plass for meg.  At det var godt voksne flotte menn som hadde passert foran SKJERMBRETTET  hadde jeg sett og at det var en godt sammensveiset familie hun hadde rundt seg var det ingen tvil om.  Så fikk jeg se at kjærlighet – omsorg – og omtanke er noe av det viktigste vi kan gi hverandre.  Dere som leser dette – prøv å la det bli en del av ditt liv.    

TAKK FOR MEG.

VANLIG MANDAG !!!

Er du våken? Rolf snur seg mot meg. Vi tar hverandre i hånden, som vi alltid har gjort hver morgen i vårt 68 års lange ekteskap. Ja, men klokken er bare fem åtteogtredeve — slår du på TV, sier Rolf,  jeg er utsovet. — Er du tussete? — Vi får nok prøve å sove litt til. Jeg tar dynen godt over ham gir han et kyss på kinnet og legger meg ned på puten.

Etter en stund snorker Rolf lett, men jeg får ikke sove. Tankene virrer rundt i hodet.  Nok en helg er heldigvis over. Hvorfor heldigvis?? Jo, fordi stadig forskjellige kommer for å hjelpe Rolf i helgene. Det er en påkjenning for ham. “Kan ikke vi klare oss uten hjelp du og jeg?” sier han.Jeg klarer det ikke – og velger å ikke svare, men jeg forstår ham.  All hjelp er jo så personlig og da bør jo han behandles av hjemmesykepleien med en viss varsomhet. Jeg ligger å kaster meg frem og tilbake — vil ikke ha disse dumme tankene – jeg vil ha fred. Jeg titter på klokken: kvart på seks. Nå vil jeg drømme meg bort — NEI — tankene og nærheten til Rolf flyter sammen. Det er som hans opplevelser og hans situasjon ikke gir meg fred. Han er høflig og takknemlig, men ikke sitt naturlige jeg. Gradvis går han over til å bare bli en pleiepasient. Det er på en måte å miste en del av ham. I løpet av en helg, kommer tretten forskjellige hjelpepleiere fra sykepleien. Det er ikke lett.

Nei, jeg står opp og lar dagen begynne. En dusj, masse varmt vann på en stiv og støl kropp. På med klærne og så Vichy antirynkekrem i fjeset. Finner speilet med forstørrelse. Jo, idag må jeg nippe ut pelsen. Jeg må fortelle om mitt barnebarn John, jeg og pels. Liten og skjønn (idag 21 år) satt han på fanget mitt og jeg leste for ham. Vi kom til ordet pels. “B-b-betemo, hva er pels?” Jeg tok fingeren hans på en bamse som vi hadde med oss. “Kjenner du her, dette er pels”. Så tok jeg fingeren opp på kinnet hans og forklarte at “her er det ikke pels.” Han så lenge undersøkende på meg . ” Men b-betemo, du har pels på haken”. Da min datter om aften spurte hva jeg gjorde så lenge på badet var svaret “jeg nipper ut pelsen”  –  som etter årene har blitt tettere og tettere.

Og  ‘dett var dett’. Ut på kjøkkenet og dekker frokostbord med Rolf’s yndlingssild: Jacobs Fennikelsild. Jeg titter på klokken – halv åtte. Jeg går inn til Rolf som er våken. Hvor har du vært? – Du sovnet så godt og jeg sto opp og nippet pelsen. Jeg trenger meg opp i sengen og legger meg godt inntil ham, i samme stilling vi har ligget natt etter natt i så mange år. For en kort stund skal det være bare oss tett inntil hverandre.  ———–

Det ringer på døren – hvem idag – en av dem vi kjenner så godt – eller en vi ikke har sett på lenge? Inn kommer Grethe, den glade oppmuntrende stemmen gir oss en god start på dagen. Jeg prøver å sprette ut av sengen, men havner delvis på gulvet.  Å nei, sier Rolf, “du er nok ikke 18”. Nei knapt nok 80 føler jeg. Mens jeg lytter til koselig prat på badet — trekker jeg kaffe til Rolf og te til meg. Kaffe har jeg aldri likt. Med Rolf nystelt og med velbørstete hårfliser, som fortsatt ikke er grå (!), begynner en ny uke. Alle våre piller er lett tilgjengelig og med argusøyne fra Grethe glir de lett ned. Så senker roen seg over dagens første måltid, mens vi prater om helgens hendelser og hva vi skal ta til middag. Etter en stund kan jeg merke en viss utålmodighet hos Rolf, øynene flytter seg bort mot godstolen – og jeg vet hvorfor. Men jeg må erte ham litt, og prater om for ham helt uinteressante ting. Han vrir seg i stolen. Jeg flirer litt, nei nå skal jeg ikke erte ham mer – for borte på bordet ved stolen hans ligger dagens meget viktige begivenhet — DAGENS AVISER.

Jeg henter stokken og etter litt jobbing kommer han seg på bena og støttet av meg bort til stolen som han detter ned i. Han har ikke tid til å bruke armlenene skikkelig – avisene venter. Og så er han fortapt. “Avisoman”, kaller jeg ham. Bøker er også en av hans lidenskaper. Et helt lite bibliotek samlet han seg, så da våre barn gikk på skolen var det oppslagsbøker over de fleste emner. Alle våre klassikere fant også sin vei hjem til oss og ble lest. Jeg vandrer bort til frokostbordet tar meg en kopp te til, og stirrer tankefullt på et cruise-skip som skal inn til byen. Drømme meg litt bort? Ja, hvorfor ikke – dagdrømme litt kan være en deilig stund. — Men ost og pålegg må i kjøleskapet – så med noe av drømmen i hodet reiser jeg meg og begynner dagens “plikt”. En haug med håndklær må først i vaskemaskinen, også går det slag i slag til jeg også detter ned i stolen min og sikrer meg en avis. Bilder fra terroren i Stockholm lyser mot meg. Fire drept og femten skadet. Jeg leser om begivenheten. Ja, jeg sier begivenheten, for jeg føler ingenting. Det er rart – lese om noe så grusomt samtidig som hjertet ikke følger med. Være nittien år gammel og være så avstumpet. Det skremmer meg. Det skjer så meget i verden idag, så meget vondt som hver dag kommer inn i hjemmene. Jeg er redd gamle og unges følelsesliv blir mer hardkokt og at de fleste har nok med seg selv.

På neste side ” Kvinner uten ansikt. Nikab og burka”. Huff. Det å virkelig se hverandre på godt og vondt er så viktig i våre liv. Åpne seg opp mot de man møter, og se og føle deres personlighet. I går var det palmesøndag og Troms kirke (Ishavskatedralen) var stedet for gudstjenesten. Det var fire dåpsbarn. Da jeg fikk være med på dåpen av disse fire små guttene, gikk tankene til våre små oldebarn og alle de bitte små barna for hvem verden skulle ligge åpen til et godt liv – og tårene begynte å renne. Jeg spør meg selv her jeg sitter – hvor i verden skal de finne sin plass, i en verden preget av hat?

Nei, nå må jeg virkelig la dagen begynne. Badet først – utrolig hvor mange håndklær som til enhver tid er i bruk. Med armene fulle vandrer jeg mot vaskerommet. “Hva i alle dager sliter du med”, sier Rolf som sitter deilig tilbakelent i stolen. “Kom her og sett deg ned.” Hei, tror du skittentøy spaserer av seg selv? Så skittent er det dog ikke. Husarbeid kan være noe dritt, i alle tilfelle synes jeg det. Nå er det meste gjort, og jeg sitter og skriver. Det er mye mer givende synes jeg. Det er så godt inne i deg når du får tanker og følelser ned på papiret, ser alt i ord og setninger. Til dere som måtte lese dette — prøv. Finn en kladdebok og sett deg ned og skriv. Er du sint – virkelig forbanna – papiret tar imot det. Er du – skuffet og lei deg og tårene lett kommer, så er papiret der og tar imot. Glede kan du dele med andre – kanskje gjøre andre glad — bare skriv. Ikke vær redd for å dumme deg ut — alt som kommer fra hjertet er alltid så oppriktig og sant.  — Vær deg selv når du skriver og gi blaffen i hva andre tror og mener. Det gjør jeg, snart nittito år etter at jeg åpnet øynene en sommerdag i juli 1925. Men for all del, skriv ikke for å såre andre. Det har ingen av oss rett til.

Vet dere, nå slapper jeg virkelig av. Riktignok er det ikke mykt papir bokstavene treffer, men en litt kald iPad. Jeg håper ordene varmer likevel. Kunne jeg bare få de som føler seg ensomme og sitter alene til å dele sine tanker med andre på en iPad – kort og godt begynne å blogge, så ville så mye erfaring bli delt. Slik at ikke bare mote og utseende er det toneangivende. Til dere unge, hjelp de litt godt voksne igang med blogging. Det gjorde ett av mine barnebarn med meg, og her sitter jeg. Men før jeg går igang, merk dere ordet HUSARBEID, som er ganske kjedelig, men som ender “koselig” når du setter deg ned etterpå og ser deg omkring.         

Jeg lar tankene få fritt spillerom og mens jeg ser utover fjorden som akkurat idag viser seg fra en fredelig side, faller roen over meg og. Igjen og igjen – står for meg Albert Schveizers tankevekkende ord: “Finn veien til deg selv, og vær deg selv – tenk selv – fritt og  ubundet. Se virkeligheten åpent og uredd i øynene. – Innrøm ærlig egen svakhet og svikt, men gi ikke opp! – Gi aldri opp troen på livsverdier som skal være ukrenkelige. Sett all din kraft inn på å leve ditt liv i ånd og sannhet, og i godhet mot alle. ”

Ord som jeg aldri blir lei av å dele med andre.

– En omgang DAMM spør jeg Rolf ? Jeg må komme meg ut av “skrivekløa”. OK, men hva med en kopp kakao og noen kjeks også? Skal bli – og mens han ordner brikkene – finner jeg noe å bite i. Etter noen spill med varierende seier kommer hjemmesykepleien og hjelper Rolf med aftenstell — og vi er klar for TV med påskens første krimserie.

Hverdagsrehabilitering !!!

DEL DIN HISTORIE HER   —   står det   —   og det vil jeg gjøre.

Stor var gleden da Rolf ble oppmuntret til  å søke et nytt behandlingsopplegg, og enda større glede etter besøk av sykepleierske, fysioterapeut og hjelpetrener Randi som mente at søknaden ville bli innvilget. Målet som ble satt var å få Rolf opp av stolen og å kunne gå med støtte av en person i venstre arm og stokk i høyre. I nesten 2 år hadde Rolf vært avhengig av rullestol Hvorfor? Jo, fordi jeg havnet på sykehus med brukket ankel, og samtidig ble Rolf smittet av en alvorlig influensa som krevde sykehusinnleggelse. Dette forandret livet. Fra å ha trent hver morgen og holdt oss i så god form som mulig til tross alder og vanskeligheter,  var vi plutselig i en ny situasjon. Vi var blitt avhengig av hjelp, og det fikk vi. Jeg klarte meg, men Rolf trengte dessverre hjelp til stell morgen, middag og om aften. Noe måtte gjøres.

Hverdagsrehabilitering, som for Rolfs vedkommende gikk over 4 uker med 45 minutter hver dag, ble for ham en opplevelse. Gradvis med styrketrening   —   Reise seg fra stol og trene muskulatur i ribben vi fikk montert gjorde at humøret var på topp. Dette skal gå fint. Rolf var nå i meget bedre form. En plan ble laget. Denne ble gitt til hjemmesykepleien. Begge så vi for oss bedre dager. Vi har bare godt å si om alle vi har fått hjelp av, men når planen for oppfølging ikke blir holdt og ikke blir lest og fulgt blir motivasjonen borte.  –  Passiv pleie er nedbrytende. Rolf er helt avhengig av å klare seg selv mest mulig for å holde muskulaturen inntakt. De fleste forstår dette, men noen ganger har de nok ikke tid   —   da går det jammen fort. Hverdagsrehabilitering bør   —   etter min mening —- ha et  tett samarbeid med hjemmesykepleien. Dette at kommunikasjonen ikke er optimal kan være fordi at det er så nytt. Dessverre for Rolfs vedkommende var det ikke så mange som virkelig fulgte pleieplanen som var laget. Jeg så jo at de ikke leste den, og jeg kunne ikke blande meg opp i det – merket ganske snart at det var ikke noe populært. Så gikk da både motivasjon og styrke nedover. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gå med ham, men det ble for tungt. Synd for både Rolf og hjelpetrener Randi som jobbet så godt sammen. Nå har vi igjen søkt om rehabilitering. Så får vi se. Målet er å kunne gå bedre. Ta tilbake den muskulaturen som er blitt svekket, og kunne bevege seg litt utenfor huset. Og ikke minst få igjen motivasjonen og tryggheten. Det er vårt inderlige ønske og vi skal prøve å gjøre vårt beste.

KVINNEDAGEN !!!

Foran meg på fanget ligger aviser.  Kvinnedagen 8. Mars står for døren  Teksten “Full krig om kvinnedagen” lyser mot meg. Blikket faller på bilde under teksten som viser plakater med forskjellige paroler som   —   økonomisk uavhengighet avgjørende  – en kvinnes kropp er kvinners valg  (valg av hva?)       Idag hvor det på de fleste høyere studier er 70 prosent kvinner skulle alt ligge til rette for disse å bli uavhengige . Slik jeg ser meg rundt idag er jo alle kvinner ute i jobb og tjener penger til fellesskapet, de er jo selvstendige .    LIK LØNN    for samme arbeid er for meg så viktig. For det ville jeg hatt en kjempe plakat.  – —  og her må virkelig alle krefter settes inn   —   Bekjemp menns vold mot kvinner, er menn så voldelig ??  I en avis    Hoved parole  —  Fenimismen er grenseløs.  —   ” himmel og hav ” hvordand skal dette ende. Kan ikke se for meg en grenseløs feminisme ,   – —   men etter et langt liv vet jeg at kvinner kan være grenseløst egoistiske.   — Hva er det kvinner egentlig  vil ?  kanskje vil det gå så langt at menn må ta kirurgiske grep slik at de med en pose i magen kan bære frem barn i 9 måneder .  Morsrollen er jo ikke så viktig lenger. Å amme babyen er noe hun foreløpig må , men hvor lenge?  Kanskje kommer den dag da pappa må utstyres med byste og ta sin del av ammingen .  Hva vet vi   —   idag er jo nesten alt mulig.  Hvo er kvinnen blitt av opp i alt dette ?  Hun som 9 måneder bærer barnet.  —   hun som kjenner barnets første bevegelser.  —   hun som føder barnet.  —   og får amme barnet gi dem den næring som er så riktig for den lille.  Hvor viktig  –  hvor nær. –  hvor flink pappa er   –  så er båndet mor barn spesielt.   Jeg har levd så lenge   —   sett så meget.  —   opplevd så meget.   Kjent så mange kvinner.  —   sett så mange ekteskap og har ingen tro på at grenseløs feminisme vil bringe noe godt verken til mann, kvinne eller barn.  Jeg opplever hvor vondt mammaene har det når den lille begynner i barnehage ikke et år gammelt engang.  —   Tror ikke menn føler det på samme måte.  Denne likestillingen som idag er så viktig har jeg ikke noen tro på.  —   Vi er forskjellige fra fødselen av og hele livet , slik har det alltid vært og slik vil det alltid bli.  Likeverd derimot er verdt å kjempe for og løser vi det vil nok alt falle på plass.

Teenager under krigen

Rose   —   binders.  —   rød nisselue.  —  Ja hva minner disse ordene meg om? 3. August var våre kjære konges fødselsdag og da ble en rose i knapphullet den første lille demonstrasjonen. Vi ville vise at vi holdt sammen og støttet opp om vår konges — NEI — til å abdisere. Fra London skulle han være vårt overhode og vår konge, derfor betydde den dagen mye for oss med .. Men så kom det første forbudet — ikke tillat å bære blomst i knapphullet denne dagen..

Så var det historien om BINDERS, dere vet alle den lille dingsen man bruker til å holde sammen papirark  med. Vi festet denne lille dingsen i et knapphull eller på et jakkeslag, for å nok engang å vise vi holder sammen.  Men så ble det  det også, forbudt   , og  nazistene rev bindersen av oss. Men noen fant på at man skulle feste et barberblad under, så de skar seg . Det hendte, og noen nazistike fingre fikk nok blø .   —   Etter bindersen ble forbudt, kom den RØDE NISSELUEN. Hvem og hvordan den ideen om nisseluen dukket opp vet jeg ikke. Nisseluer ble funnet frem, luer ble strikket, og så begynte ungdom å bruke luene. Først noen få, så fler og fler. Nok et SYMBOL  på at vi holdt sammen. Å gå på tur om søndagen var for oss unge en deilig frihet. Fløyen og Ulrikken var fjellene. Her gikk våre søndagsturer og de røde luene ble vårt frihets symbol. Er det ikke rart å tenke på — en nisselue.

Så en søndag var det slutt.— Vi skulle en tur på Ulrikken og gikk opp skiveien, som vi den gang kalte begynnelsen. Her lå og den store steinen og her sto brunskjortene(nazistene), alle i full uniform. Nisseluene ble revet av hodene —eller forlangt fjernet, og vi torde ikke annet. Så ble også dette symbolet forbudt   —   Slik gikk dagene – ukene – månedene – og årene for oss. Plutselig portforbud – Sabotasje??? Hemmelige aviser???  Radioapparater???  Dette var  noen av årsakene til disse utrolige kveldene. Jeg husker spesielt noen lyse vårkvelder; klokken ni  måtte alle være i hus. Vi hang ut vinduene og ropte “HEIA, HEIA” på stakkarene som var i siste liten. Rundt i gatene kjørte lastebiler på jakt etter bergensere som ikke nådde inn i gangen før tiden var ute. De skulle ikke være mange skrittene fra gatedøren.

Jeg må tenke på vår sydame. Hun kom høst og vår, og sydde om både fargete laken, gamle klær, gardiner, og hva man ellers kunne finne frem, som kunne bli til klær for tre jenter som vokste og utviklet seg. Ja, enkefru Berentsen, 69 år gammel (da var man gammel den gangen), havnet på lasteplanet med hatt og paraply som hun forgjeves slo de to tyske soldatene med som løftet henne opp. Da bilen var full kjørte den til en skole som etter en time ble fylt opp av mange forskjellige mennesker. Det kunne være familier med barn som ikke var nådd hjem. Fra klokken 9 om aften, til tidlig morgen, varte forbudet.

Da alle aviser var sensurert ble de små avisene med nytt fra London så viktige. Skrevet på forskjellige typer papir og i hemmelighet utlevert til ekte Jøssinger. Her måtte man være helt sikker at det ikke kom på gale hender. Dødsstraff var ikke utenkelig — tortur ble brukt for å røpe hvem som hadde krystall-apparater eller radioer som ikke var levert og nå var plassert på de utroligste gjemmesteder. En klassekamerat av Rolf ble skutt på Nøstet. I Gestapohuset i Veiten hoppet Andreas Wernøe ut vinduet for ikke å røbe noen navn under tortur. Som en løpeild gikk det fra munn til munn. Hva det gjorde med oss ??? Har det på noen måte preget oss??? Jeg vet ikke.  — JO — inne i oss er det minner om personer og hendinger som nok har vært en del av vårt liv.

1940-1945 årene. At vi noen gang skulle omgås tyskere igjen var utenkelig. — Uff de var noen som ikke hørte til blant oss – noen som var ubehagelige tok makten. Bestemte over oss. Var stygg med oss når vi ikke gjorde som de befalte. Ekkelt var det når vi i mørket om aften hørte skrittene deres i gatene. De hadde helhjern under støvlene. Men rett skal være rett, vi gikk trygt i byen. Soldatene var nok så disiplinert at de ikke torde begå noen overfall eller voldtekter. Er det ikke utrolig at i disse fem årene var Bergen tryggere å gå i enn idag?

Det er så rart at våre år som tenåringer er så fremmed for dagens unge — så helt forskjellige ungdomsår og snart er det ingen igjen som opplevde kålrabi stekt i tran til middag . “ÅÅÅ nei ikke idag, ikke si at det er vår middag.” Jeg luktet på gatedøren til Jensen som bodde i etasjen under oss. Ingen “Biff ” lukt. Da måtte det være hos oss. Ja, da det ofte ikke var noen form for kjøtt å få, ble det “kålrabi-biff ” med poteter. Lukten var nok verst. Eller fiskemels- lapskaus. Nesten verre. Solsild og poteter var nesten godt, og det var absolutt å foretrekke. Frukt??  Ja, om høsten litt epler og bær vi plukket selv, litt ekstra sukker fikk vi da til litt syltetøy. Boende på Nygård hadde vi en parsell på Landås hvor vi dyrket poteter. Ja selv poteter kunne det til tider bli mangel på noen ganger.

En dag fikk vi høre at det hadde vært en melkestreik i Oslo og at to av hovedmennene var henrettet   —  tror det var første eller andre året av okkupasjonen.  Slike redsels episoder hørte vi om. Så spør kanskje noen  Hadde deres ingen moro?? — Å jo — uansett hvordan livet og dagene er så vil nok ungdom alltid finne sammen. Dansemoroene hjemme hos hverandre  17 – 18 -19 åringer forelskelse?? Ja selvfølgelig, med litt klining i krokene  – —  eller de mer sjenerte tett inntil hverandre viskende om når de skulle møtes igjen Vi hadde det spennende på vår måte som nok var mer uskyldig enn det de unge opplever idag.  Alkohol var nesten umulig å få tak i, så det ble til at man måtte prøve å stjele litt fra foreldre, men det var ikke lett. En flaske Borgerakevitt laget av cellulose fra Boregård fikk voksne over 21 år hver måned. Disse flaskene var et godt byttemiddel. Smør – kjøtt – melk – fløte – -matvarer var for oss det viktigste.  Flaskene var gull verdt. Slik gikk dagene våre i fem år. Når jeg nå sitter her og tenker på fem år, så er det nesten utrolig. — FEM år med en frykt vi vente oss til å leve med. Den klapprende lyden av fullkommenjernet på de tyske soldatenes støvler i de mørke gatene, og den spesielle rare lukten av tyskerne.  Vi kunne ikke være redd hver dag i alle disse årene  –  så livet gikk sin gang og årene forsvant.

 Og så  –  kom – 8. mai. Nei, aften 7. mai. Torgallmeningen og hele sentrum full av folk. Store høyttalere fortalte oss at krigen var over. Stemmen fra London var blitt allemannseie – ikke bare de med hemmelige radioers. “Dong – Dong, dette er London”. — Jubelen var enorm. Folk var elleville. Jeg kan ikke huske at jeg var i seng den natten.  7.og 8. mai gikk i ett. Norske flagg vaiet over alt på flaggstenger, ut av vinduer og i hendene på barn og voksne. Prosesjoner med speidere – buekorps – og russetog fylte gatene og hurraropene runget. Alle snakket med hverandre og en god klem og et gratulerer fulgte ofte med. Se for dere. Det var ingen fest med alkohol, men ekte edru glede. Hos noen var nok spenning og uvisshet det som var deres dag. Alle de som hadde noen av sine kjære ute i krigen. – Levde de? – Ville de komme hjem? Vi fikk oppleve denne usikkerheten i vår familie. Mors kusine og mann, tante Nelly og onkel Thorolf, sin sønn Fred ble plutselig med i motstandsbevegelsen, uten at noen visste det. I november 1941, da han gikk på sjømannsskolen, forsvant han plutselig. Ja, en dag var han vekk og vi ante hvorfor. Motstandsbevegelsen. Så kom freden og alle de som hadde noen av sine kjære ute i krigen ventet i håp og fortvilelse å få høre noe. Først i juni, en måned etter freden, kom beskjeden   —  Fred var omkommet —.  Blia, som var en av  Shetlandsgjengens skøyter, var gått ned i Nordsjøen i et forferdelig uvær og der var Fred ombord. På en minneplate ute på sjømannshjemmet står navnet hans. Tante Nelly og onkel Thorolf ble aldri riktig seg selv igjen. Dette var de ikke alene om.

Jeg traff Rolf, ble forelsket og dagene var herlige   —   72 år etter sitter vi og ser skiskyting   —   68 år har vi vært gift , og minnene fra 5 års okkupasjon og de deilige fredssdagene er en del av våre liv.

JUL !!!

1925  —  2017.

Se på tallene   –  ja de er riktig . Dette er mitt liv . Kan dere tenke dere være født for 91 år siden og sitte her å få blogge, få ha fått oppleve enda en jul og et nytt år. Det er i grunnen helt sjukt, men jeg har så mange blogger i hodet som jeg gjerne vil ha ut, men tiden løper så fort. Tankene går tilbake til desember måned i min barndom, så helt forskjellig fra det vi idag opplever.

Advent feiret vi ikke som nå. Det var huset som skulle gjøres rent. Helst fra gulv til tak. Gardiner ble tatt ned, vasket og stivet. Det var hvite blonde gardiner i stuene. Sølv og messing skulle pusses, og på kjøkkenet kobber. Hjortebakkels bakte vi skitnesøndag, siste søndag før julaften. For en opplevelse det var – et stort gråpapir var lagt ut på kjøkkendisken, og her ble disse deilige, små smultringene lagt for å renne av seg litt smult. Når bilder og gardiner var kommet opp og huset luktet av julerengjort, ja da var glede og forventning en varm, god følelse.

Julepresanger. Jo, selvfølgelig var de en del av forventningen, men ikke som idag hvor butikkene allerede i november begynner å påvirke både voksne og barn, så kjøpepresset blir, etter min mening, ødeleggende. Hvor er den koselige desember måneden blitt av, med de enkle små gledene — over lys i julegaten — det elektriske toget hvert år i vinduet hos Wallendal, og Frelsesarmeens store juletre på Torgalmeningen?

Om formiddagen på julaften var jeg med min mor på graven til min far og mine besteforeldre som alle døde så alt for tidlig. Fra jeg var 9 år var dette min julaften-formiddag.  Mine to søstre var hjemme med Sara som var vår reddende engel som ble hos oss da min far døde 40 år gammel. Oppturen til graven var tung – mor var stille og bedrøvet, og jeg visste at ved min fars grav ville hun gråte stille.  — Å – hvor jeg synes det var vondt – hvordan skulle jeg trøste henne.

Hjemturen. Jeg følte bare glede.  Hjem til mellommatsbordet som var så nydelig dekket – pottekjøtt – grisehode –  kalverull – og andre godsaker. Da begynte virkelig min julaften. Klokken tre gikk vi til bords. Mine to onkler, tante og kusine var alltid hos oss. Om aften, etter vi hadde gått rundt juletreet og sunget de kjære julesangene våre og fått julepresanger, knekket vi nøtter og spiste svisker og dadler. Klokken 8 var det persetorsk ( tenk fisk). Ja, det var vår tradisjon og hadde vært det fra min mors barndom, og for oss barn så naturlig.

Så var det julepresangene da. — Ny nattkjole – en bok – et sjokolade-tennisbrett, og kanskje et par nye skruskøyter. Det kan ikke sammenlignes med dagens hav av gaver under treet. Jeg kan ennå føle stemningen av jul – treet – lysene – pynten som kom frem hvert år og hadde sin faste plass. Bildet av pappa var alltid pyntet med en liten kristornkvist med røde små bær. Det gjorde min mor hele livet — han var hennes store kjærlighet fra hun var 18 år. Livet ut. Hun ble enke 39 år gammel, og døde da hun var 98 år. Jeg ser henne for meg – de knall blå øynene og det lille smilet om munnen. Jeg undres, møtte hun endelig sin Eilif igjen? Jeg håper det.

Tilbake til roen og julestemningen – julegudstjeneste – julebesøk – og over nyttår juletrefest. Nyttårsaften var en familieaften. Hadde mor penger til å kjøpe ryper fikk vi det. Dette var noe hun hadde med fra sitt barndomshjem. Slik slutter jeg av minnene om min barndomsjul. Tradisjoner er så viktig – la barn få føle på det. Jeg håper jeg har klart å bringe noe av det videre til mine barn og barnebarn. At ikke mangel på tid ødelegger, og alt blir et mas. Det er, og må jo være julens budskap som må være det store – ikke handelsstandens kjøpepress. Jeg er så glad jeg fikk oppleve roen og den stille gleden ved min barndoms jul.