N E I nei.

Nei. Jeg vil ikke det skal være slik. Hverdagen er kommet og jeg er etter 73 år alene . Med barn – barnebarn og oldebarn er du jo omsluttet av familie som er der for deg når du trenger noen. JA – men når den som har vært halvdelen av deg er borte er det et hull inne i deg – et hull fylt av ensomhet og stille gråt og det gjør så vondt . Ingen kan hjelpe deg – ALENE må du prøve å fylle hullet med tanker og følelser, og det er så ensomt – bare du kan gjøre det. Jeg prøver å la alle de glade minner være bunnen i hullet, og putte ned den nye hverdagens små gleder så tomheten gradvis kanskje kan forsvinne, og hullet fylles av ordene. – # Hver dag er er en gylden gave # •så må det være opp til meg å la all glede Rolf og jeg hadde sammen være bærebjelken i den lille tiden jeg har igjen. Jeg tenker —- Om noen dager 95 år – og jeg lever, da må jeg prøve å leve de dager jeg har igjen som gyldne dager.

Hodet fullt !!!

Men skal jeg skrive må hodet og følelser være med – og slik har det ikke vært – En dag hodet klart og følelsene fulle av korona angst for barn og barnebarn – neste dag følelsene under kontroll og hodet et eneste rot, – – – ja slik kan en 94 årings tilværelse arte seg. Her sitter Rolf og jeg – fem uker uten barn eller besøk av barnebarn eller oldebarn, men vi har ikke tid i vårt liv til dette.

Rolf’s behov for hjelp fra hjemmesykepleien 4 ganger for dagen har vært en kjærkommen hjelp ,men at munnbind ikke er påbudt er utrolig . «Bruk av munnbind som forebyggende tiltak er ikke anbefalt,» Dette var informasjon fra Bergen kommune 16 mars og fremdeles bruker ikke hjemmesykepleien munnbind å vi har klart å skaffe oss en kartong. Så ingen slipper inn til oss uten. Forundret er jeg vitne til at vi opplever hvor feil enkelte bruker dem. Lar nesen være fri — plukker på munnbindet — henger det løst nedover haken men dette går jeg utfra må blir bedre etter hvert. Vi føler oss litt tryggere for som jeg har sagt gang på gang til de forskjellige som kommer = Vi kan ikke smitte dem. — MEN. – de kan smitte oss. Det er så underlig å se oldebarn bare gjennom vinduet. montro hvor lenge det skal vare. Alt har en overgang sa reven da han ble flodd . Håper denne overgangen ikke er for langt borte så Rolf og jeg igjen kan få oppleve normale tider. Vi er begge så glad i livet selv om kroppen er blitt litt skrøpelig og hodet ikke alltid på plass, takker vi for dagene vi får.

TID !!!

Hva betyr fortid og fremtid — Hvis du ikke lever i nuet og forholder deg til det. Uff – nei jeg vil være tidløs. Høres ikke det herlig ut ?

Nå er det lenge siden jeg har følt for å skrive, men i disse dager er virkeligheten så skremmende for oss eldre. Vi to som har fått leve 73 år sammen sitter nå i en frivillig karantene. Fire ganger hver dag kommer hjemmesykepleien som den ene av oss dessverre er avhengig av. Med stadig forskjellige hjelpere er også vi redde for coronasmitte. En gang for dagen kommer vår svigerdatter innenfor døren og spør hva vi mangler. Matvarer blir av familien bestilt på nettet. Vi bor deilig med flott utsikt, vi har behagelige stoler og stort TV. Mange telefoner fra våre barn og ikke minst barnebarn gjør karantenen mindre ensom. Også er vi to. Mine tanker går til alle dem som er alene. Jeg håper virkelig hjemmesykepleien er ekstra oppmerksom på dem – eller kanskje en nabo som kan banke på døren.

Hva er så da min angst? Jo, hjemmesykepleien. Jeg går ut fra at alle har fått sine strenge direktiver. Men blir de oppfattet og etterlevd? Nei ikke alltid, og der vrir seg inne i meg når en form for utilstrekkelighet er så påtagelig. Og hvorfor har de ikke munnbind? Bruk av munnbind som forebyggende tiltak er ikke anbefalt. Hva allverdens rike er dette? Det blir jo ikke vi to som sitter i meget streng frivillig karantene som kan smitte dem, men de som går fra sted til sted som kan smitte oss. Likevel, det skal vi bare innfinne oss med. Vi er jo så opp i årene at dette er jo vår endestasjon og her vil vi jo i likhet med mange andre ønske å være så lenge som mulig.

God morgen !

Ja det er en god morgen — og vi er kommet godt ut i desember og julen nærmer seg. Er det ikke rart med så mange juler jeg har opplevd er hver jul en ny. Jeg prøver å kjenne på hvordan forventningen til nok en ny jul føles inne i meg. Har jeg fremdeles bitte lite av barnets forventning — eller er det helt vekk. Juleforberedelser begynner jo allerede i begynnelsen av november – så når advent kommer og det første lys i advent tennes er så meget blitt så alminnelig gjort at selve stemningen i julemåneden er så overtatt av kav og mas UFF — NEI. Slike tanker som kommer snikende er bare dumme og ødeleggende.

Jeg vil ikke ha det slik jeg vil prøve å glede meg over alle lysene fra adventsstaker i vinduene og hus som blir pyntet med fargerike lange lenker. Er ikke vi voksne mennesker utrolige — dumme tanker er så mye lettere å gripe fatt i enn å se glede iden lille virkelige glede som og finnes et sted på vår vei. Jeg tror det gjelder å ta en hånd opp på hodet å prøve å skru litt på den negative skruen som dirigerer vår tankegang. Jeg ønsker alle må få en adventstid med gleden ved å tenne et nytt lys hver søndag? Lyset kan kanskje gi trøst hvor det trenges, man er ikke alene når lyset skinner for oss.

ORD – tonefall og følelser !!!

Her sitter jeg full av et vell av tanker og følelser etter en urolig natt. Hvorfor – jo for en artikkel i A-magasinet som jeg leste ikke bare engang men to for å være sikker på at jeg ikke misforsto artikkelen. — utagering – beboere går berserk – slenger stoler – flytter komfyrer – legger billedrammer med glass i stikklaken og bruker som slynger . Hver dag utøver eldre vold på sykehjem. 94 år gammel har jeg sporadisk måtte tilbringe tid på sykehjem, men noe lignende dette som her er skrevet om har jeg aldri opplevd. – Vold i gjenger i 0slo. – Men å bruke ordet VOLD om syke – ulykkelige – sårbare – forvirrede eldres adferd er usmakelig. Tvertimot har jeg sett personale som aldri skulle hatt ansvar eller stell av pleietrengende. Pasienter som uten en skikkelig utredning er flyttet til dementavdeling fordi personalet mente de var dement. Sporadisk kan vi alle være litt utafor hvis vi er såret – skuffet eller sint . Hvor provoserende kan ikke enkelte pleiere være . Ved middagsbordet : vi er 6 damer ved bordet – en av oss plaget av smerter etter en hofteoperasjon – ferdig å spise – jeg har så vondt kunne dere hjelpe meg bort i en annen stol ( 3 meter borte. ) ved øya på kjøkkenet sitter 5 pleiere og spiser – SVAR nei vet du hva du får sannelig vente til vi har spist ferdig — (fra en voksen pleier ) dere får prate sammen hvis dere har noe å prate om. JA – jeg kjenner sinne inne i meg. Ordene rammer alle oss ved bordet – alle er vi avhengig både dag og natt av personalet. Mine små historier og opplevelser jeg har vært vitne til har vært mange. Til dere som kommer etter oss – i generasjoner under oss – husk at å bli eldre og godt voksne ikke forandrer vårt indre liv. Vær der for oss oss und er alle omstendigheter. Et siste spørsmål. — Har pleiepersonalet nok utdanning til møte demente i forskjellige tilstander. — kan personalet til tider være provoserende ikke vite hvordan man virkelig skal møte disse ulykkelige menneskene. Nedlatende behandling. — utilstrekkelig omsorg som gir frustrasjon – følelse av å miste sin verdighet – dette kan utløse usikkerhet og sinne. 94 år — jeg kunne vært i denne situasjonen – derfor blir jeg så lei meg når jeg opplever godt voksne som jeg vet ut fra mitt indre liv må være dypt ulykkelige.

INGEN !!!

Tittel – – – har ingen — bare – tanker følelser og ord, som jeg tror er livet i oss. Rolf måtte på sykehus og selv om vi er to 94 åringer så vil livet inne i oss – i hjerte og hjerne være så levende – ikke tro at disse aktiviteter går til ro så lenge man lever. Dette har vi i godt voksen alder måtte oppleve at en av oss måtte repareres på. Nok en gang er det som å få en knyttneve i mellomgulvet og hodet fullt av svarte tanker . ” Utfordring ” ? Ja – kan ikke bare skrive om at vanskeligheter er utfordringer jeg må og bevise ovenfor meg selv at inne i meg et sted finnes en udefinerbar kraft . Hvor kommer den fra – vet ikke, er det noe av min lille barnetro – eller er det Fadervår som er mine siste ord før jeg sovner om aften . Er jo ikke det man kaller personlig kristen. ( har ikke forstått dette uttrykket ) men får samlet meg – en varm dusj – en skive ved kjøkkenbenken litt rydding – og så er jeg på vei til Rolf. Klar til å møte det som måtte komme.

Ord —- meninger !

Hvor er dere ? Alle dere – ja – alle dere litt godt voksne med opplevelser og erfaringer – ja – dere 70 – 80 – 90 åringer. Jeg så på programmet Bloggere – bare unge jenter og yngre damer. Hvor var dere – Alle dere andre der ute som kanskje kunne melde dere på og dele deres tanker med de unge. Har dere en PC bruk den – hvis ikke skaff dere en iPad få litt hjelp – OG begynn – skriv noe . Det er ikke så farlig – du kan slette alt du ikke liker. Dere er jo mange. —- Menn og kvinner en hel verden av oss som har opplevd glede og sorg — La oss dele det med hverandre unge som eldre. Vi har jo en masse vi kan lære fra oss. En oppfordring fra en 94 åring som er bestemor og oldemor, som liker utfordringer.

BLOGGE !!!

Å blogge — ikke vet jeg hva ordet betyr. Tar en tur innom Språkrådet og hva finner jeg der. — Jo – en blogg er noe midt mellom en dagbok og en hjemmeside på Internett en nettjournal. Så vet jeg det – for alt det er verdt. Hva skriver bloggere om ? Hvilken aldersgruppe tilhører de ? Rosa bloggere .? Hvem er er de ? Er så heldig å ha to lPader så kan jeg på den finne noe om bloggere på den andre.

Himmel og hav hvor uvidene går det an å bli? På jakt etter rosabloggere oppdager jeg at bare i Norge er ca 200.000 bloggere. Uff det kan da ikke være mulig.

Hvem er disse ? Hva skriver de om ? Jeg googler meg inn på bloggere. Så dukker det opp billeder av en rekke unge damer som utseendemessig er meget vellykkede. Riktig sminke – riktig hårfasong – og for alt svarte øyne og struttende byste . Her er det nok bloggere for hvem utseende er det viktigste. Sminke – klær – interiør ser ut til å være populært. Jeg leser videre at annonse intekter er en del av disse bloggernes hverdag, og inntekter på annonser kan komme opp i 40.000 i måneden. En av bloggerne hadde opparbeidet seg en formue på 7 – 8 millioner. Føler på en måte at her har jeg ingenting å gjøre, men dere der ute i 50 – 60 – 70 lag en motvekt mot overfladiske tanker og meninger – livet er jo så fargerikt – både på godt og vondt .

ØYEBLIKKET ! ! !

Øyeblikket – ja – er ikke livet en samling korte øyeblikk med tanker og følelser som når man blir eldre er er blitt til verdifulle minner? – JO – Sitte ned en stille aftenstund – eller en nattetime når søvnen ikke vil innfinne seg å la minnene få flyte fritt. Prøv det og du vil møte deg selv i mange forskjellige situasjoner og kanskje forstå meningen med livet. Det er så rart – så sårt å stå på ytterste kanten av tilværelsen. Denne verden jeg fremdeles lever i er jo så spennende, men i min alder 94 år må en etterhvert — gjøre regning med å hoppe av. Det er jammen ikke lett å forsone seg med ikke å skulle få en ny fremtid. – ikke skulle få oppleve nye oppfinnelser – se – verdens situasjon forandre seg – oppleve at kreft helbredes og verdens rikdom mer jevnt fordelt.

Hvordan skal jeg bruke dagene og hvordan kan jeg ennå bruke meg selv til noe meningsfylt føle — at jeg ennå virkelig er levende.

Her sitter jeg da – hvordan skal jeg ta imot dagene som kommer når kroppen etterhvert begynner å si – STOPP. Vet ikke, men noe må jeg finne på.

70 ÅR

70 år sammen — Gift 27 august 1949. – Forlovet 17 mai 1947. – MEN – kjærester fra 1944 . Så er vi enda verdens beste venner — og sovner hver aften hånd i hånd et fantastisk samliv har vi opplevd.

Her er vi med våre 9 skjønne oldebarn og en liten gutt venter vi i oktober. Så med tiden blir det nok enda fler når våre tre yngste barnebarn stifter familier. Undrer meg på hvor mange oldebarn — det om 5 år vil være, men da får nok Rolf og jeg titte ned sittende på en sky og telle dem.