ØYEBLIKKET ! ! !

Øyeblikket – ja – er ikke livet en samling korte øyeblikk med tanker og følelser som når man blir eldre er er blitt til verdifulle minner? – JO – Sitte ned en stille aftenstund – eller en nattetime når søvnen ikke vil innfinne seg å la minnene få flyte fritt. Prøv det og du vil møte deg selv i mange forskjellige situasjoner og kanskje forstå meningen med livet. Det er så rart – så sårt å stå på ytterste kanten av tilværelsen. Denne verden jeg fremdeles lever i er jo så spennende, men i min alder 94 år må en etterhvert — gjøre regning med å hoppe av. Det er jammen ikke lett å forsone seg med ikke å skulle få en ny fremtid. – ikke skulle få oppleve nye oppfinnelser – se – verdens situasjon forandre seg – oppleve at kreft helbredes og verdens rikdom mer jevnt fordelt.

Hvordan skal jeg bruke dagene og hvordan kan jeg ennå bruke meg selv til noe meningsfylt føle — at jeg ennå virkelig er levende.

Her sitter jeg da – hvordan skal jeg ta imot dagene som kommer når kroppen etterhvert begynner å si – STOPP. Vet ikke, men noe må jeg finne på.

Advertisements

70 ÅR

70 år sammen — Gift 27 august 1949. – Forlovet 17 mai 1947. – MEN – kjærester fra 1944 . Så er vi enda verdens beste venner — og sovner hver aften hånd i hånd et fantastisk samliv har vi opplevd.

Her er vi med våre 9 skjønne oldebarn og en liten gutt venter vi i oktober. Så med tiden blir det nok enda fler når våre tre yngste barnebarn stifter familier. Undrer meg på hvor mange oldebarn — det om 5 år vil være, men da får nok Rolf og jeg titte ned sittende på en sky og telle dem.

SYKE — HJEM ???

Noe så misvisende  —    Er nettopp kommet hjem fra  ” sykehjem ”  , noe hjem fant jeg ikke, men et oppholdssted for oss som trengte ekstrahjelp i en periode.  Etter jeg kom hjem har tankene – rotet rundt i hodet og i følelser  –  var jeg for kritisk  for storforlangende  –  for lite forståelsesfull over personalets væremåte ?   Nå var kanskje jeg i en litt spesiell situasjon siden min mann også hadde et opphold på syke”hjemmet” —   han i 3.  etasje jeg i 4. så det ble kanskje litt spesielt . Jeg gikk hver morgen ned til ham kunne ikke klare at han skulle sove seg gjennom formiddag og ettermiddag og så til sengs kl .8.  Dette er nemlig dagen dagen for mange på kort tidsavdelingen på dette “hjemmet”. Jeg prøvde når jeg ikke skulle trene å samle noen så vi kunne se TV sammen -prate eller lese litt , men det falt ikke i så god jord. Du må helst være så pleietrengende eller pysete at du ingenting klarer . – bedre var det på rehabilitering, her hadde dagen en mening  selv om jeg ikke fikk noe helhetlig utbytte av treningen. Mulig jeg hadde feile øvelser eller, når jeg trente alene ble for ivrig. Nå sitter jeg her hjemme og øndsker hjelp av en hjemmetrener ( vet at de finnes i systemet )  skal prøve å søke, men forvaltningen er ikke lett å hanskes med, at jeg er i best mulig form er jo et pluss for oss alle, men slik tror jeg ikke de tenker.  —  Takk for oppholdet kommune —  selv om maten ikke var noe å rope hurra for hverken smaksmessig eller hva man kunne vente av tilberedning. 

EN STOR DAG !!!.

MARIAKIRKEN. –  er en av de eldst bevarte bygningene i Bergen. — bygget på 1100. tallet og er en del av Bergens historie  da Hanseatene regjerte på Bryggen, den gang kalt Tyskebryggen og Mariakirken kalt Tyskekirken.

Dette er bare litt historie om den nyrestaurerte perlen hvor to unge idag skal gi hverandre sitt ja.  —   Solen skinner så deilig og varmt og utenfor kirken står jeg med Rolf i rullestolen omgitt av 100 festkledde gjester og en masse turister

Dørene åpnes og vi går inn.  —   jeg er så spent.  —    Så møter blikket mitt hele det flotte kirkerommet og altertavlen så praktfull.  —   Maria med Jesusbarnet og de 12 apostlene og  over dem en en himmel belagt med gull. Stemningen i kirken er overveldende.

Vi finner våre plasser oppe ved alteret og brudgommen Olaf med sin forlover finner sine plasser .  Stillheten senker seg . et lite mannskor som står i midtgangen gir oss med sin sang en forventning av det som skal komme.  Stille trekker de seg så tilbake.

OG – når – dørene nå åpnes toner Mendelsons bryllupsmarsj gjennom kirken og inn kommer vår sønn med vårt barnebarn Camilla – han høy og flott i kjole og hvitt  –  hun liten og vever i sin hvite brudekjole. Tårene renner nedover kinnet mitt og inne i meg presser følelsene på.

Så fører Rolf sin datter opp til Olaf og fra nå av blir han mannen i hennes liv.

Vi to begge 93 år gamle som sitter hånd i hånd smiler til hverandre med tårer i øynene og lar tankene vandre 69 år tilbake.  -Må de få det så godt sammen som vi har hatt det er vårt inderlige ønske når de nå skal gi hverandre sitt ja.

100 festkledde gjester  rundt bryllupsbord med en eminent toastmaster  ( brudens onkel ) som alle hver på sin måte omslutter brudeparet med gode ord fyllt med alvor og latter. Bestefar Rolf var den som i sine taler alltid fant de riktige ordene – nå når han ikke makter det må jeg klare det.   Ord fra en bestemor og bestefar   —   og jeg lar tankene igjen gå tilbake til åpningen av tale fra min svigerfar.
                Å leva det er å elska det beste din sjel fekk nå   –   Å leva det er i arbeid mot rikere mål å trå.                                               og fra min fars søster   —   La aldri solen gå ned over din vrede . Verdifulle ord som ble pekepinn for oss. Og slik bør det være mellom2 mennesker – som er glad i hverandre.   —   La – morgenen – den nye dagen vise – VI  TO hører sammen.
Den pakt dere inngikk i kirken – la den være ledesnor for livet deres sammen – da får dere et godt liv – og kjærlighet og fortrolighet vil bestå.  Sann kjærlighet er en av livets største gaver   —   men den må vannes taes vare på – stelles i glade dager – og når dere står ovenfor vanskeligheter.   –   Hvis dere hånd i hånd sammen møter livets grå dager – som utfordringer vil dere se rikdommen i det å være der for hverandre.

Dere er 2 forskjellige personligheter som skal gå gjennom livet sammen – ikke spar på ros og gode ord – vis omtanke og omsorg for hverandre og gi hverandre frihet til å dyrke hver sine interesser med respekt og likeverd. Prøv en gang iblant å få litt alene tid sammen da oppdager dere nye ting hos hverandre etter som årene går.

VI TO  –  bestefar og bestemor har erfart dette etter 74 år som kjærester og bringer det videre til dere..Vi ønsker at dere må få et varmt og lykkelig liv sammen.

 Slik ble mine ord denne lykkelige solfylte dagen som med brudevals og kake varte til de små timer,men klokken 12 var vi to 93 åringer i seng – hånd i hånd glade over at vi nok engang fikk følelsen av å virkelig LEVE med store bokstaver.Virkelig å LEVE   –   her er vi inne på noe som går svært mange eldre mennesker hus forbi.    Hvor ofte har jeg ikke hørt “Jeg er jo 80 år ”  tonefall – uttrykk – en viss oppgitthet.  Hva har jeg nå å leve for ?  Ondter her og der er noe man må regne medmen de blir ikke mindre eller bedre av å sette seg ned å kjenne etter.  NEI. – bli nysjerrig  på den tid vi lever i . Skaff deg et nettbrett og en hel ny verden åpner seg for deg.  –   Prat med unge mennesker du kommer i kontakt med . Lær deres liv å kjenne.  Se på debatter – nyheter – spennende serier  – i virkeligheten er det bare opp til deg selv hvordan livet skal bli – og husk 80 er bare et tall.  Sett deg ned en aftestund – la minner og følelser vonde som gode få flyte fritt . Det er jo livet øyeblikkene som har formet deg til det du er idag.   Skriv ned du har erfart – del det med andre. Familie – venner – noen som sitter alene et sted. Bruk fantasien og LEV.   Slik slutter jeg så mitt lille skribleri.   HIPP HURRA må ha med litt tull.

I MINNENES VERDEN..

…eksisterer bare jeg. Omgivelsene er for meg i dag kulisser — og menneskene jeg minnes blir statister i mitt liv. — jeg har hovedrollen. Minnene dukker frem for meg når følelsene av vemod av en eller annen grunn får overtaket i tanker og sinn. En avskjed… En fin sommerdag – den første snøen som falt – en barnelatter trykker på en knapp til mitt indre liv og fortiden dukker opp. Levende, påtrengende, hjerteskjærende minner om en tid som er over og kan aldri hentes tilbake. — Og så står gang på gang vissheten om hvor fort tiden går som noe trist. Hvor gjerne skulle jeg ikke nå holdt på årene – månedene – ukene – timene – ja minuttene. Så er da denne julen over — et nytt år, 2018, står for døren. Hva vil dette året bringe? Jeg håper på et fredens år for oss alle. GODT NYTTÅR. 

OPPLÆRING !!!             

Å trenge hjelp i daglig livet   —   JA  – det er noe vi ikke helt kan forsone oss med, men når fysikken skranter må vi være glad at noen er der for oss.   Selv om vi begge er 93 år er det Rolf som nå trenger hjelp av hjemmesykepleien.   Jeg skulle så gjerne vært den som alene kunne være der for ham .   72 år.  —   69 år gift  et godt og lykkelig liv har vi hatt. 4 ganger om dagen kommer koselige skjønne mennesker for å hjelpe oss.   MEN.  –  hvorfor er alt så uforutsigbart ???  Det ringer på , jeg blir sittende i stolen. mens vi begge kikker mot døren.   —   Hvem kommer nå ???    Noen vi kjenner godt  –  noen som har vært her engang i ny og ne   —   kanskje for  et år siden  –  noen måneder.  Jeg ser undrende. –  jo ansiktet har jeg sett før Rolf sier   –   du har ikke vært her før.   Jo du husker da meg.  Kjenner ham godt og vet han blir fortvilet .  Så går han da med prekestolen til toilett . Forsiktig kommer det “Hva var nå navnet ditt – jeg kan i øyeblikket ikke huske det. Hvorfor utsette en voksen mann for dette uforutsigbare når man må ha hjelp av de meste intime tjenester — gjerne en ung pike som ikke  har fått ordentlig opplæring eller prøvet seg under kyndig hjelp. Er virkelig 3 dagers opplæring nok . Hva gjør du ellers spør jeg som har fulgt med ut på badet . Jeg går på BI på markedsføring. Vet ikke om jeg skal le eller gråte, men dere skal jo være to sier jeg. Ja – men vi fikk en alarm så vi måte dele oss. Det kan jeg forstå og for Rolfs vedkommende er det ikke så ille for jeg kan hjelpe til – men – men – men for en annen voksen mann som må ha hjelp kan det ikke være så enkelt. Det er ettersom jeg forstår ikke så mange i den gruppen vi hører til som trenger den hjelp han får – så hvorfor ikke — når listene på kontoret settes opp ta litt hensyn . Hvorfor er aldri disse “sjefene” og besøker oss som trenger hjelpen og får se pasientene ? Ja – ja slik er hverdagen . Jeg har for Rolfs del flere ganger på pekt det for dem som setter opp listene , men det nytter ikke. Jeg synes en viss verdighet —  må man hvor gammel man er – –eller hva pleiebehov man har få beholde. Heldigvis er jeg der – og bagatelliserer dumme ting som skjer.  En god latter etterpå er en god medisin .