Atter ! ! !

en gang sitter jeg så som så mange andre på 95 år sikkert gjør – alene inne i seg selv fordi den du delte det meste av livet ditt med er gått bort. Når du så på toppen av det hele får deg en heidundranes lungebetennelse med innleggelse på sykehus er det gjort . Pumpet full med poser med penisilin liggende i sengen forsvant all energi og kroppen totalt avslappet. Da er det jamen ikke enkelt å komme på beina igjen. Litt bøying og forsiktig strekking på armer og bein hadde gjort underverker i en eldre skrott. Det skal ikke så meget til før man føler hallo. —- hallo jeg er i alle tilfelle i live. Vi eldre trenger alle en liten ekstra forpleining. Nå sitter jeg på en avdeling utenfor sykehuset og venter på å komme på rehabilitering noe jeg er absolutt motivert for. Vandrende med prekestol i gangen møtte jeg døren midt i mot meg, Kan jeg gå ut den døren ? Ja – og det er en TV stue til venstre jeg fant også et lite treningsrom. – – – med en skranke å holde meg i tok jeg første knebøyinger – så på tå 12 ganger. – opp på helene – bruke armene. Puff jeg lever jo enda. —- HERLIG Det r så deilig å kjenne at kroppen fremdeles er i live. Så får jeg prøve å komme meg på beina igjen. Venter på hva som vil kje. Hjem eller på rehabilitering ?

SKIKKELIGE ! ! !

bivirkninger etter vaksine . Ja tenk dere det fikk jeg. – ikke etter første sprøyte men andre. Huff. – Huff. Begynte noen timer etter en hyggelig stund sammen med en masse eldre menn og kvinner vi pratet og lo menns vi venter på sprøyte damene og Pling så var det gjort og glad og fornøyd ble vi ledet ut under prat og latter. Jeg så meg rundt på denne skokken av eldre – de fornøyde fjesene fulle av rynker men så levende . De speilet en hel verden .

Men etter noen timer hjemme var forspillet over. Jeg begynte å fryse riktig ekkel indre frost. På med ekstra strikke jakke litt varm solbærsaft måtte vel hjelpe , men nei – etter en stund – Sengen var nok det beste og der ble jeg liggende kvalm og ekkel i hele kroppen . Frem med IPaden ( en meget god venn når du vil vite noe ) . Her fikk jeg vite slikt kunne skje enkelte men var ikke farlig og jeg hørte nok til under de enkelte. I et slikt til felle kan du dessverre glemme hjemme sykepleien. En tur til legevakten etter en ubehagelig natt og en morgenstund hvor alt du hadde innabords gikk rett gjennom deg var det godt å bli tatt vare på. Enerom hyggelige unge mennesker som virkelig kunne sine ting . To dager må du bli her vi tar en ny test av deg. OK det du må det må du så pinnen opp gjennom nesen var unna på et blunk. Etter mye soving og godt medisinert ble jeg meg selv igjen bortsett fra jeg var forferdelig sliten. Da jeg 95 snart 96 spurte legen om å få være en dag til var svaret nei Du må nok ut i morgen. Er det så fullt har dere ikke plass? Så knipset han litt med fingrene og sa stille Økonomien. og DET var DET. TO dager selvfølgelig bedre en ingenting. Har et deilig hus å komme hjem til men er alene . Jeg kan høre min manns stemme ( han døde etter 71 års lykkelig ekteskap ) ADA dette klarer du, og det gjør jeg . Til alle dere som etter som måneden går skal vaksineres det er ingenting å kvi seg for og så får vi vårt virkelige liv og hverdag tilbake. Lykke til.

Noe

Å

Å AkSEPTERE !!! seg selv —- det er ikke lett når man går mot 96 år. Når kroppen begynner å si – Nei nå vil jeg ikke mer selv hvor meget du prøve å begynne dagen med kjent morgengymnastikk. Hvorfor søren vil ikke lår og legger ta imot styrketreningen ?Hvorfor vil ikke ryggen reise seg opp? Hvorfor er det å strekke seg ut – legge seg på gulvet rulle fra side til side så tungt? Jeg vil jo ikke gi meg. – har trent for å holde meg i form. Skal jeg nå gi meg – la 95 år være en realitet og seng stol og hjelp bli min dag? Hvor er motivasjonen – som alltid var min styrke blitt av ? Tankene går sin gang – – – men gir meg ikke noe svar. Så dukker hverdagsrehabilitering opp – har vært borte i det før og forvaltningen som har gått i hjemmet grunner min manns sykdom i fire år kjenner meg jo vet jeg ikke bare setter meg ned. Det jeg virkelig behøver er hjelp til å finne de øvelser som enda kan gi meg motivasjon i hverdagen. Skjema fylles ut underskrifter kommer på plass. Ja så er det vel bare å få skjemaet til forvaltningen, men nei. Hjemmebesøk igjen. Ja – JA Så kommer nok engang tre damer for å se tilstanden min. Hvorfor alt dette styret når hjemmesykepleien har gått her i nesten 5 år og vet at jeg var en ressursperson som hjalp til og var der for Rolf natt og dag. 7 måneder er gått,siden Rolf gikk bort . Det har vært så tungt . Kjærester i 73 år og så alene så fysikken jeg hadde er forsvunnet . Er det alderen min som setter en stopper for fysioterapi? Klarer ikke å akseptere at jeg må gi opp. Men slik er nok noe av eldre omsorgen i Norge . Nå er mitt store mål —- ADA ta deg sammen du får nøye deg med at hodet virker.

Rolf

73 fantastiske år

Er jeg alene ? Både JA og NEI – JA når ensomhetsfølelsen om morgenen tar et tak i meg. Hva skal jeg finne på idag? Jeg føler bare tomhet, men noe må jeg prøve å fylle dagen med. NEI når noen fra vår store familie, barn, barnebarn og oldebarn kommer og besøker meg og fyller dagen med glede.

MEN så ringer telefonen. “Jeg hører du er blitt enke”. Følelsen av å være alene griper meg igjen. Ja, jeg er enke, men om Rolf ikke er fysisk tilstede så er han jo en del av livet mitt.

Jeg ser på billede som står på peisen. Han sitter der og leser i avisen (jeg kalte han avisoman) og ser smilende på meg. Jeg hører han si til meg: dette klarer du. Ja, selvfølgelig, jeg må bare igjen finne den felles tanken vi hadde – at hver dag er en gylden gave.

Tanker om en vanskelig situasjon

ER VI – – –

blitt en nasjon av sytere? Ja jeg synes det. Hva opplever vi ikke idag – jo en pandemi – Hva er en pandemi ? Jo et sykdomsutbrudd som rammer en masse mennesker og sprer seg over hele verden, og dette er vi midt oppi. Stadig stiger smitte tallet .

Det forundrer meg – hvorfor kommer ikke myndighetene med strengere tiltak ? Stenger alle restauranter ( jeg forstår de finansielle vanskelighetene man stilles ovenfor ) men de blir jo bare verre jo lengre tid vi bruker på å få smitten under kontroll. Steng alt unntatt matbutikker i 3 uker. 95 år gammel sitter jeg her og hører klaging over at alkoholservering må stoppes kl 9. – ( Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ) Eller at kulturtilbud for en tid kanskje må stenges helt ned. Vet dere mine tanker går tilbake i mitt liv. 30 årenes fattigdom – Min mor enke med 3 barn 1934. Køene utenfor arbeidskontoret . Ikke noe NAV – det het Fattigkassen den gangen og de fleste ville ikke gå der og slett ikke min mor som var vokst opp i et konservativt hjem. Etter min far som var ingeniør var det ingen pensjon . Med noen små jobber i klesbutikker og ved besøk hos pantelåner med sølv ringer og andre verdifullt inventar fra hjemmet hadde vi mat. Da det i 1937 – 1939 begynte å gå bedre kom 9. April og landet stengt ikke i noen måneder men for 5 år. Skam dere alle dere som beklager dere over påbud som er så nødvendige. Dette er en annen form for en krig . Ikke en krig mot synlige fiender , men en krig mot et virus man aldri er sikker på hvor vil treffe oss. Det er ikke snakk om ( min opplevelse 5 år ) men måneder. Ta dere sammen – la oss dra lasset sammen. Som generasjoner før har måtte komme seg gjennom – – – dager og ÅR. ( 1940 – 1945 )

Tiden går

– – – Så har da dager og måneder gått og den virkelige hverdagen er her – og den må jeg leve. Minner fra et 71 år fantastisk ekteskap – og det å ha en kjæreste i 73 år gir meg styrke – – – Jeg kan høre Rolf si. ‘ Dette klarer du’ og når jeg om morgenen tar det store billede av ham og gir han en klem vet jeg han er med meg og dagen kan begynne.

Tanker om tid

Er jeg alene ? En stor god familie har vi to Rolf og jeg skapt, og alle vil være der for meg – et godt hjem sitter jeg i – Nei i denne verden er alt varmt og godt , men fra det øyeblikk Rolf døde var jeg i mitt indre følelsesliv alene – for det var halvdelen av min indre verden som forsvant. Sorg – Savn sammen er følelsen så uoverkommelig . Dagene er ikke glade klarer jeg dette? Det er som om morgendagen ikke eksisterer , men den vil jo komme. Jeg må stå opp – jeg må ut av sengen – jeg må sette bena på gulvet. Det er som om hele meg bare lever i en likegyldighet. Tiden stopper ikke den vil gå.

N E I nei.

Nei. Jeg vil ikke det skal være slik. Hverdagen er kommet og jeg er etter 73 år alene . Med barn – barnebarn og oldebarn er du jo omsluttet av familie som er der for deg når du trenger noen. JA – men når den som har vært halvdelen av deg er borte er det et hull inne i deg – et hull fylt av ensomhet og stille gråt og det gjør så vondt . Ingen kan hjelpe deg – ALENE må du prøve å fylle hullet med tanker og følelser, og det er så ensomt – bare du kan gjøre det. Jeg prøver å la alle de glade minner være bunnen i hullet, og putte ned den nye hverdagens små gleder så tomheten gradvis kanskje kan forsvinne, og hullet fylles av ordene. – # Hver dag er er en gylden gave # •så må det være opp til meg å la all glede Rolf og jeg hadde sammen være bærebjelken i den lille tiden jeg har igjen. Jeg tenker —- Om noen dager 95 år – og jeg lever, da må jeg prøve å leve de dager jeg har igjen som gyldne dager.

Hodet fullt !!!

Men skal jeg skrive må hodet og følelser være med – og slik har det ikke vært – En dag hodet klart og følelsene fulle av korona angst for barn og barnebarn – neste dag følelsene under kontroll og hodet et eneste rot, – – – ja slik kan en 94 årings tilværelse arte seg. Her sitter Rolf og jeg – fem uker uten barn eller besøk av barnebarn eller oldebarn, men vi har ikke tid i vårt liv til dette.

Rolf’s behov for hjelp fra hjemmesykepleien 4 ganger for dagen har vært en kjærkommen hjelp ,men at munnbind ikke er påbudt er utrolig . «Bruk av munnbind som forebyggende tiltak er ikke anbefalt,» Dette var informasjon fra Bergen kommune 16 mars og fremdeles bruker ikke hjemmesykepleien munnbind å vi har klart å skaffe oss en kartong. Så ingen slipper inn til oss uten. Forundret er jeg vitne til at vi opplever hvor feil enkelte bruker dem. Lar nesen være fri — plukker på munnbindet — henger det løst nedover haken men dette går jeg utfra må blir bedre etter hvert. Vi føler oss litt tryggere for som jeg har sagt gang på gang til de forskjellige som kommer = Vi kan ikke smitte dem. — MEN. – de kan smitte oss. Det er så underlig å se oldebarn bare gjennom vinduet. montro hvor lenge det skal vare. Alt har en overgang sa reven da han ble flodd . Håper denne overgangen ikke er for langt borte så Rolf og jeg igjen kan få oppleve normale tider. Vi er begge så glad i livet selv om kroppen er blitt litt skrøpelig og hodet ikke alltid på plass, takker vi for dagene vi får.

TID !!!

Hva betyr fortid og fremtid — Hvis du ikke lever i nuet og forholder deg til det. Uff – nei jeg vil være tidløs. Høres ikke det herlig ut ?

Nå er det lenge siden jeg har følt for å skrive, men i disse dager er virkeligheten så skremmende for oss eldre. Vi to som har fått leve 73 år sammen sitter nå i en frivillig karantene. Fire ganger hver dag kommer hjemmesykepleien som den ene av oss dessverre er avhengig av. Med stadig forskjellige hjelpere er også vi redde for coronasmitte. En gang for dagen kommer vår svigerdatter innenfor døren og spør hva vi mangler. Matvarer blir av familien bestilt på nettet. Vi bor deilig med flott utsikt, vi har behagelige stoler og stort TV. Mange telefoner fra våre barn og ikke minst barnebarn gjør karantenen mindre ensom. Også er vi to. Mine tanker går til alle dem som er alene. Jeg håper virkelig hjemmesykepleien er ekstra oppmerksom på dem – eller kanskje en nabo som kan banke på døren.

Hva er så da min angst? Jo, hjemmesykepleien. Jeg går ut fra at alle har fått sine strenge direktiver. Men blir de oppfattet og etterlevd? Nei ikke alltid, og der vrir seg inne i meg når en form for utilstrekkelighet er så påtagelig. Og hvorfor har de ikke munnbind? Bruk av munnbind som forebyggende tiltak er ikke anbefalt. Hva allverdens rike er dette? Det blir jo ikke vi to som sitter i meget streng frivillig karantene som kan smitte dem, men de som går fra sted til sted som kan smitte oss. Likevel, det skal vi bare innfinne oss med. Vi er jo så opp i årene at dette er jo vår endestasjon og her vil vi jo i likhet med mange andre ønske å være så lenge som mulig.