INGEN !!!

Tittel – – – har ingen — bare – tanker følelser og ord, som jeg tror er livet i oss. Rolf måtte på sykehus og selv om vi er to 94 åringer så vil livet inne i oss – i hjerte og hjerne være så levende – ikke tro at disse aktiviteter går til ro så lenge man lever. Dette har vi i godt voksen alder måtte oppleve at en av oss måtte repareres på. Nok en gang er det som å få en knyttneve i mellomgulvet og hodet fullt av svarte tanker . ” Utfordring ” ? Ja – kan ikke bare skrive om at vanskeligheter er utfordringer jeg må og bevise ovenfor meg selv at inne i meg et sted finnes en udefinerbar kraft . Hvor kommer den fra – vet ikke, er det noe av min lille barnetro – eller er det Fadervår som er mine siste ord før jeg sovner om aften . Er jo ikke det man kaller personlig kristen. ( har ikke forstått dette uttrykket ) men får samlet meg – en varm dusj – en skive ved kjøkkenbenken litt rydding – og så er jeg på vei til Rolf. Klar til å møte det som måtte komme.

Ord —- meninger !

Hvor er dere ? Alle dere – ja – alle dere litt godt voksne med opplevelser og erfaringer – ja – dere 70 – 80 – 90 åringer. Jeg så på programmet Bloggere – bare unge jenter og yngre damer. Hvor var dere – Alle dere andre der ute som kanskje kunne melde dere på og dele deres tanker med de unge. Har dere en PC bruk den – hvis ikke skaff dere en iPad få litt hjelp – OG begynn – skriv noe . Det er ikke så farlig – du kan slette alt du ikke liker. Dere er jo mange. —- Menn og kvinner en hel verden av oss som har opplevd glede og sorg — La oss dele det med hverandre unge som eldre. Vi har jo en masse vi kan lære fra oss. En oppfordring fra en 94 åring som er bestemor og oldemor, som liker utfordringer.

BLOGGE !!!

Å blogge — ikke vet jeg hva ordet betyr. Tar en tur innom Språkrådet og hva finner jeg der. — Jo – en blogg er noe midt mellom en dagbok og en hjemmeside på Internett en nettjournal. Så vet jeg det – for alt det er verdt. Hva skriver bloggere om ? Hvilken aldersgruppe tilhører de ? Rosa bloggere .? Hvem er er de ? Er så heldig å ha to lPader så kan jeg på den finne noe om bloggere på den andre.

Himmel og hav hvor uvidene går det an å bli? På jakt etter rosabloggere oppdager jeg at bare i Norge er ca 200.000 bloggere. Uff det kan da ikke være mulig.

Hvem er disse ? Hva skriver de om ? Jeg googler meg inn på bloggere. Så dukker det opp billeder av en rekke unge damer som utseendemessig er meget vellykkede. Riktig sminke – riktig hårfasong – og for alt svarte øyne og struttende byste . Her er det nok bloggere for hvem utseende er det viktigste. Sminke – klær – interiør ser ut til å være populært. Jeg leser videre at annonse intekter er en del av disse bloggernes hverdag, og inntekter på annonser kan komme opp i 40.000 i måneden. En av bloggerne hadde opparbeidet seg en formue på 7 – 8 millioner. Føler på en måte at her har jeg ingenting å gjøre, men dere der ute i 50 – 60 – 70 lag en motvekt mot overfladiske tanker og meninger – livet er jo så fargerikt – både på godt og vondt .

ØYEBLIKKET ! ! !

Øyeblikket – ja – er ikke livet en samling korte øyeblikk med tanker og følelser som når man blir eldre er er blitt til verdifulle minner? – JO – Sitte ned en stille aftenstund – eller en nattetime når søvnen ikke vil innfinne seg å la minnene få flyte fritt. Prøv det og du vil møte deg selv i mange forskjellige situasjoner og kanskje forstå meningen med livet. Det er så rart – så sårt å stå på ytterste kanten av tilværelsen. Denne verden jeg fremdeles lever i er jo så spennende, men i min alder 94 år må en etterhvert — gjøre regning med å hoppe av. Det er jammen ikke lett å forsone seg med ikke å skulle få en ny fremtid. – ikke skulle få oppleve nye oppfinnelser – se – verdens situasjon forandre seg – oppleve at kreft helbredes og verdens rikdom mer jevnt fordelt.

Hvordan skal jeg bruke dagene og hvordan kan jeg ennå bruke meg selv til noe meningsfylt føle — at jeg ennå virkelig er levende.

Her sitter jeg da – hvordan skal jeg ta imot dagene som kommer når kroppen etterhvert begynner å si – STOPP. Vet ikke, men noe må jeg finne på.

70 ÅR

70 år sammen — Gift 27 august 1949. – Forlovet 17 mai 1947. – MEN – kjærester fra 1944 . Så er vi enda verdens beste venner — og sovner hver aften hånd i hånd et fantastisk samliv har vi opplevd.

Her er vi med våre 9 skjønne oldebarn og en liten gutt venter vi i oktober. Så med tiden blir det nok enda fler når våre tre yngste barnebarn stifter familier. Undrer meg på hvor mange oldebarn — det om 5 år vil være, men da får nok Rolf og jeg titte ned sittende på en sky og telle dem.

SYKE — HJEM ???

Noe så misvisende  —    Er nettopp kommet hjem fra  ” sykehjem ”  , noe hjem fant jeg ikke, men et oppholdssted for oss som trengte ekstrahjelp i en periode.  Etter jeg kom hjem har tankene – rotet rundt i hodet og i følelser  –  var jeg for kritisk  for storforlangende  –  for lite forståelsesfull over personalets væremåte ?   Nå var kanskje jeg i en litt spesiell situasjon siden min mann også hadde et opphold på syke”hjemmet” —   han i 3.  etasje jeg i 4. så det ble kanskje litt spesielt . Jeg gikk hver morgen ned til ham kunne ikke klare at han skulle sove seg gjennom formiddag og ettermiddag og så til sengs kl .8.  Dette er nemlig dagen dagen for mange på kort tidsavdelingen på dette “hjemmet”. Jeg prøvde når jeg ikke skulle trene å samle noen så vi kunne se TV sammen -prate eller lese litt , men det falt ikke i så god jord. Du må helst være så pleietrengende eller pysete at du ingenting klarer . – bedre var det på rehabilitering, her hadde dagen en mening  selv om jeg ikke fikk noe helhetlig utbytte av treningen. Mulig jeg hadde feile øvelser eller, når jeg trente alene ble for ivrig. Nå sitter jeg her hjemme og øndsker hjelp av en hjemmetrener ( vet at de finnes i systemet )  skal prøve å søke, men forvaltningen er ikke lett å hanskes med, at jeg er i best mulig form er jo et pluss for oss alle, men slik tror jeg ikke de tenker.  —  Takk for oppholdet kommune —  selv om maten ikke var noe å rope hurra for hverken smaksmessig eller hva man kunne vente av tilberedning. 

EN STOR DAG !!!.

MARIAKIRKEN. –  er en av de eldst bevarte bygningene i Bergen. — bygget på 1100. tallet og er en del av Bergens historie  da Hanseatene regjerte på Bryggen, den gang kalt Tyskebryggen og Mariakirken kalt Tyskekirken.

Dette er bare litt historie om den nyrestaurerte perlen hvor to unge idag skal gi hverandre sitt ja.  —   Solen skinner så deilig og varmt og utenfor kirken står jeg med Rolf i rullestolen omgitt av 100 festkledde gjester og en masse turister

Dørene åpnes og vi går inn.  —   jeg er så spent.  —    Så møter blikket mitt hele det flotte kirkerommet og altertavlen så praktfull.  —   Maria med Jesusbarnet og de 12 apostlene og  over dem en en himmel belagt med gull. Stemningen i kirken er overveldende.

Vi finner våre plasser oppe ved alteret og brudgommen Olaf med sin forlover finner sine plasser .  Stillheten senker seg . et lite mannskor som står i midtgangen gir oss med sin sang en forventning av det som skal komme.  Stille trekker de seg så tilbake.

OG – når – dørene nå åpnes toner Mendelsons bryllupsmarsj gjennom kirken og inn kommer vår sønn med vårt barnebarn Camilla – han høy og flott i kjole og hvitt  –  hun liten og vever i sin hvite brudekjole. Tårene renner nedover kinnet mitt og inne i meg presser følelsene på.

Så fører Rolf sin datter opp til Olaf og fra nå av blir han mannen i hennes liv.

Vi to begge 93 år gamle som sitter hånd i hånd smiler til hverandre med tårer i øynene og lar tankene vandre 69 år tilbake.  -Må de få det så godt sammen som vi har hatt det er vårt inderlige ønske når de nå skal gi hverandre sitt ja.

100 festkledde gjester  rundt bryllupsbord med en eminent toastmaster  ( brudens onkel ) som alle hver på sin måte omslutter brudeparet med gode ord fyllt med alvor og latter. Bestefar Rolf var den som i sine taler alltid fant de riktige ordene – nå når han ikke makter det må jeg klare det.   Ord fra en bestemor og bestefar   —   og jeg lar tankene igjen gå tilbake til åpningen av tale fra min svigerfar.
                Å leva det er å elska det beste din sjel fekk nå   –   Å leva det er i arbeid mot rikere mål å trå.                                               og fra min fars søster   —   La aldri solen gå ned over din vrede . Verdifulle ord som ble pekepinn for oss. Og slik bør det være mellom2 mennesker – som er glad i hverandre.   —   La – morgenen – den nye dagen vise – VI  TO hører sammen.
Den pakt dere inngikk i kirken – la den være ledesnor for livet deres sammen – da får dere et godt liv – og kjærlighet og fortrolighet vil bestå.  Sann kjærlighet er en av livets største gaver   —   men den må vannes taes vare på – stelles i glade dager – og når dere står ovenfor vanskeligheter.   –   Hvis dere hånd i hånd sammen møter livets grå dager – som utfordringer vil dere se rikdommen i det å være der for hverandre.

Dere er 2 forskjellige personligheter som skal gå gjennom livet sammen – ikke spar på ros og gode ord – vis omtanke og omsorg for hverandre og gi hverandre frihet til å dyrke hver sine interesser med respekt og likeverd. Prøv en gang iblant å få litt alene tid sammen da oppdager dere nye ting hos hverandre etter som årene går.

VI TO  –  bestefar og bestemor har erfart dette etter 74 år som kjærester og bringer det videre til dere..Vi ønsker at dere må få et varmt og lykkelig liv sammen.

 Slik ble mine ord denne lykkelige solfylte dagen som med brudevals og kake varte til de små timer,men klokken 12 var vi to 93 åringer i seng – hånd i hånd glade over at vi nok engang fikk følelsen av å virkelig LEVE med store bokstaver.Virkelig å LEVE   –   her er vi inne på noe som går svært mange eldre mennesker hus forbi.    Hvor ofte har jeg ikke hørt “Jeg er jo 80 år ”  tonefall – uttrykk – en viss oppgitthet.  Hva har jeg nå å leve for ?  Ondter her og der er noe man må regne medmen de blir ikke mindre eller bedre av å sette seg ned å kjenne etter.  NEI. – bli nysjerrig  på den tid vi lever i . Skaff deg et nettbrett og en hel ny verden åpner seg for deg.  –   Prat med unge mennesker du kommer i kontakt med . Lær deres liv å kjenne.  Se på debatter – nyheter – spennende serier  – i virkeligheten er det bare opp til deg selv hvordan livet skal bli – og husk 80 er bare et tall.  Sett deg ned en aftestund – la minner og følelser vonde som gode få flyte fritt . Det er jo livet øyeblikkene som har formet deg til det du er idag.   Skriv ned du har erfart – del det med andre. Familie – venner – noen som sitter alene et sted. Bruk fantasien og LEV.   Slik slutter jeg så mitt lille skribleri.   HIPP HURRA må ha med litt tull.