Mirakel   ???

Det er mandag  ettermiddag og vi føler oss ganske pigg etter en avis-helg. Rolf elsker aviser — og jeg er også begynt å falle for de lokkende første sidene. Aftenposten er nok best, så vi hadde nok dekket vårt avis-behov med den, men nysgjerrigheten tar over når øynene faller på VG og Dagbladets prangende overskrifter. Så, hjem kommer jeg fra Coop Extra (her kunne det vært mer fantasi over matvarene,men det er vår nærbutikk), med poser og 3 nye aviser. Jeg kaster dem i fanget på Rolf som sitter og leser i 2 av våre faste aviser. FLOTT – nå er helgen reddet, kommer det fra Rolf og jeg kan forstå ham — uten prekestolen og en som støtter ham, er rullestolen alternativet, så det blir mest å sitte i ro.

Men tilbake til mandagen. Vi hadde spist og klokken nærmet seg halv fire og  “Med hjarte på rette staden”  og etter det “Derrick” Det var ettermiddagens program (passer for 91 åringer). Vi satt i hver vår stol da Rolf plutselig sa  — nei – nei – Nå — VIL — jeg prøve å gå. Prøve å gå?  Jeg så spørrende på ham.  —  JA — hent stokken min.  Han var så bestemt at jeg gjorde som han sa.  HER — ta meg under armen. Han reiste seg greit opp med meg på venstre side og stokken i høyre hånd. HIMMEL – og – HAV!  Et MIRAKEL. Dette hadde jo ikke hendt før! Så tok han et skritt frem – så  nr. 2 –  3 – og så seig han ned på gulvet som en gummimann. Jeg holdt ham under skuldrene  — satt meg bak ham og støttet ham. —  SÅ — begynte vi begge to å le. Hva var det som gikk av deg? sa jeg. Vet ikke, var svaret,  –  hva gjør vi nå?  Jeg ville ikke klare å få Rolf opp. Jeg hentet en dyne og to puter, rullet Rolf over på dynen, putene under hodet og der lå han. Her måtte han ligge til våre sønner, som bor på samme eiendom, kom hjem. NEI — så søren, jeg legger meg ned jeg også. Det gjør du rett i, sa Rolf. Så la jeg meg godt til rette på skulderen hans. Bamse, vår sønns hund som vi passer hver dag, kom tuslende og la seg ved siden av oss. Og tro det eller ei, vi sov fra vell halv fire til kvart i fem da de unge på  57, 61, 60 og 66, kom hjem.   Åtte forbausete øyne så på oss. — Hva gjør dere på gulvet? Vi trodde på et MIRAKEL, men UNDERENES tid er nok forbi, var vårt svar. Etter at min svigerdatter tok et bilde av oss, så fikk vi den hjelp vi virkelig trengte og ble plassert i hver vår stol.

Ka søren ska vi gjøre? Te oss som “gamle ” eller prøve på det vi i øyeblikket føler for? Rolf og jeg har pratet sammen og bestemt; — Så lenge vi lever vil vi :::LEVE::: så godt vi kan .

 

part_1479295226058
Rolf, Bamse og jeg.

 

 

 

Advertisements

VI TO !!!

JA — så er vi to i en rar og vond situasjon. Du er blitt syk og er inn og ut av sykehuset og jeg savner deg så — i stolen din sitter ingen. Gråten ligger bak i halsen — jeg svelger den ned — å gråte hjelper jo ikke. Nei, la meg heller vaske gulvet nå, men på min måte. Bøtte, grønnsåpe, klut finner jeg frem — og så ned på kne. Vil se om denne moppe vasken de gjør på sykehjemmet er like effektiv som min måte å vaske gulvet på. Hvorfor — ? Rolf var fire dager på sykehjem — et gammelt hjem som med tiden skal rives. En ettermiddag veltet jeg et pappkrus med vann, et lite hvitt håndkle i nærheten fikk gjøre nytte som vaskeklut, som sagt så gjort — jeg tørket opp vannet — og her er kluten!!!

klut

JA, dette ble resultatet. Jeg tok kluten med ut og ba om å få snakke med hun som var ansvarlig for forvaltningen. Vel, det fikk jeg. Jeg viste henne kluten og forklarte hva som var skjedd og sa: “Ville du hatt din mann liggende syk på et rom med så skittent gulv?”  Svaret: “har det vært så mange inne med skitne sko?” Den eneste som hadde vært hos min mann de tre dagene fra han kom inn var meg, og jeg kjørte til døren. Det skulle jo skinne av eldre omsorgen!!!  Og da skulle man jo tro at i alle fall renholdet var OK.

Så — Hva med tannpuss? Tannbørste og tannkrem lå på nattbordet (dette både på Haukeland og sykehjem) men tennene ble ikke pusset. Når man tenker på hvor viktig det er både for tenner, og tannkjøttsykdom (som kan virke inn på hjertet) er det nesten utrolig. Spesielt hos eldre. Burde det ikke vært en tannpleier både på sykehus og pleiehjem som fulgte opp pasientene? Det kan da ikke være en stor post på budsjettet eller hva?

Inn og ut av sykehus. Ikke ferdig behandlet ble du sendt til et sykehjem, etter fire dager hjem for om nødvendig sendes til korttidsopphold på et annet sykehjem. Hjemme ble du ordentlig dårlig igjen og så i ambulanse til Haukeland igjen. Lungebetennelse igjen, og nok en infeksjon i kroppen. Jeg må beundre deg Rolf, at du alltid er like blid og positiv. Fysisk og mentalt har du alltid vært et forbilde for oss alle. Nå begynner det nok å slite på deg. Denne  “JO, JO det går fint” er nok blitt belastende for deg. Men vi prøver å fremdeles å leve etter vårt motto; “Vanskeligheter er utfordringer”. Rolf husk; vi er bare eldre – jeg liker ikke ordet gamle – og jeg vil ikke behandles som om vi er gått ut på dato. Ingen går ut på dato. Vi får forskjellige lidelser, men hører fortsatt til i denne verden, og så lenge vi er her bør og skal vi behandles med verdighet. SØTTI år  har vi kjent hverandre. SEKSTISYV år har vi vært lykkelig gift og INGEN skal få ødelegge vår siste tid sammen her på jorden.

Tilbake er vi hos legen på sykehuset; “Hva med et tre ukers opphold på et sykehjem? I morgen skal du hjem”, sier legen og ser på spørrende på oss. Rolf og jeg ser fortvilet på hverandre — Å nei, ikke nå igjen. Jeg trekker pusten — ser på legen: ærlig, hva mener du er best? Jeg tror 3 ukers opphold med god oppfølging vil gjøre godt. Jammen, HVOR? Uff, tankene flyger gjennom hodet. Ikke en gang til å oppleve uverdige forhold. Da sykehjemmet hvor jeg oppdaget den skitne kluten ble nevnt, reiste jeg meg — GLEM DET — GLEM — lenger kom jeg ikke. Legen så på meg; “Har du noe ønske om et annet hjem?” Det hadde jeg. Rolf skulle jo være der uten meg. Neste morgen kom beskjeden. Solsletten: Det har bare faste plasser, men hadde et ledig rom for noen uker. SOLSLETTEN – Det heter SYKEHJEM, men her kom vi til et HJEM. På nattbordet sto et koselig kort: “Kjære Rolf, velkommen til oss. Håper du vil trives her. Vi gleder oss til å bli kjent med deg.”

Nå er Rolf hjemme. Jeg har vært der hver dag og følt meg tatt vare på. Vi føler en inderlig takk for den inderlighet vi ble møtt med. TUSEN TAKK. Ukene gikk så altfor fort.

  BRY. !!!

Her sitter jeg da i stolen, litt stiv og støl som alderen tilsier.  Rolf tar seg en liten lur i stolen sin.   – – –  Jeg har en rar følelse inne i meg idag. Jeg føler at vi nå begynner å bli til bry — det er en tanke — som setter seg i mellomgulvet hvor alle følelser, gode som litt vonde, finner veien. Nå kommer solen inn de store vinduene og fyller den store stuen vår med sol, jeg har ingen grunn til å ha den tanken, men den er der.

Hva gjør jeg nå? – – – Kan ikke ha det slik, må gjøre noe så jeg finner frem det positive i meg. Ringer først mitt barnebarn. ADA (oppkalt etter meg) hun kan kanskje sette meg på plass. Når motivasjonen til selve livet daler litt er man i en negativ posisjon.  Hvorfor får man denne følelsen??? Jo, fordi vår yteevne er så sterkt redusert. Vi er jo bare her. Hva kan jeg bidra med??? I grunnen ingenting. Ryggen er blitt en virkelig belastning — skulle vært utenfor og fjernet planter som har sett sin beste tid, men orker ikke. Uff-uff, er i øyeblikket i en dum tilværelse, men så er selvfølgelig alternativet for en 91 åring ofte ikke så kjekt. Må bare en gang i ny og ne beklage meg litt over min utilstrekkelighet og da er  iPaden god å ha. Den tar imot all syting og klaging. — Så folkens, skaff dere en iPad, den kan lett bli en god venn. Vær nå fornuftig, tenk ikke dumme tanker. — Jeg får ta meg et marsipanbrød (elsker marsipan), sette meg ned å ta meg en blund og forhåpentlig våkne opp litt gladere. Dere vet der er ikke så lett når hele  klubben er forsvunnet til de evige jaktmarker. Uansett, ha en god dag! Et råd til noen der ute som har det som meg i øyeblikket, begynn å blogge. Har dere ikke noe å blogge på så kjøp en iPad. En ny verden åpner seg. Skulle ønske flere eldre ville fortelle om sine liv og meninger.

Teenager !!!

Ja,  –  det er meg. 15 år gammel, fra  1940  —  1945.  Når jeg tenker tilbake får jeg en rar følelse i mellomgulvet. En følelse av å ha opplevd noe uvirkelig. Det er som å gå inn i en annen verden, en grå verden. Ja, grå ble dagene med tyske soldater overalt. Den første tiden var det nok uvirkelig og langt fra noe vi kunne tenke seg skulle vare i 5 år. Det er så rart å tenke tilbake — plutselig må jo en ny hverdag ha innhentet oss, en ny tilværelse. Med 8 barnebarn som vi, Rolf og jeg, har fått følge tett gjennom årene har vi fått oppleve hvordan tenåringene har det. Et tankeeksperiment — hva med å flytte vår tids ungdommer til krigsårene 1940 – 1945? Hvordan ville de klart seg? Ja – jo, de ville nok det klart seg, men lett ville de ikke få det.

Alt ble tatt fra oss.  Lys-mat-klær-og frihet til å snakke om det vi opplevde.. Ingen debatter i avisen om tiden vi levet i, ingen radio, å være speider som jeg var og som var min store interesse ble forbudt. Turnforeningen i Neumannsgt var en viktig del av vårt liv. Her var fullt hus på mange partier. Hallen ble ganske fort okkupert av tyskerne, og her var det jeg gikk med mor og leverte inn radioen. Det er så uvirkelig idag — alle radioene stablet opp på hverandre — hundrevis, jeg kan enda se dem for meg.

Byen var jo mye mindre den gangen — ingen bebyggelse på Landås – Fyllingsdalen – eller Åsane.  Bak blendingsgadiner (ikke den minste stripe av lys måtte slippe ut) og i helt mørklagte gater med en liten dynamo lommelykt i hånden når det ble mørkt, gikk vi om morgenen til skolen og om aften på besøk til hverandre. For meg fortoner det seg nå som vi må ha levet i en slags boble i 5 år. Den gangen var det ingen diskoteker. Vi hadde dansemoro hjemme hos hverandre, og da tok vi med noe å spise — det kunne være litt grønnsaklapskaus noen kanskje hadde vært så heldig å ha fått hjemme, noen egg vi kunne steke eller hvis vi var heldig hadde vi kanskje fikset noe mel så det kunne bli en tynn pannekake,  (verst med matvarer 1944). Potet-terte var populært, men også her var vi avhengig av mel. Danse gjorde vi, og heldige var vår lille gjeng som lånte sveivegramofon. Platene vi danset etter hørte til det romantiske slaget og å sverme for hverandre disse første tenårene gjorde vi i stillhet. Lykken var ubeskrivelig hvis han du var forelsket i kom og sa :” vil du danse siste dans med meg ?”. Klokken tolv  var aftenen slutt og da var det rett hjem. Å kline var det svært lite av disse årene, først når vi nærmet oss søtten års alderen kunne vi kysse hverandre —- klemme og ta rundt hverandre .

Å – hvor vanskelig var det å pynte seg — For å få litt forandring lånte vi hos hverandre. For å kjøpe oss nye klær måtte vi ha et rasjoneringskort, så alt ble sydd om. Hadde vi gardiner eller portierer som kunne unnværes ble det til kjoler. Sminke, hva med det? Jo, på øyenbrynene avbrente fyrstikker, kastanjevann fin brunfarge i fjeset, hvis vi ikke hadde penger til å gå til frisøren å ta høyfjellssol.  Rouge; knipe seg i kinnet, leppestift; bite seg i leppen. Sko — ? Hva tror dere? Jo, fiskeskinnsko med leddet tresåle, ikke så lett å gå på, hvis du ville ha litt høy hel, men ung var vi og ville gjerne være så fine som vi kunne.

Når jeg tenker tilbake, —- hvor enkle og ja jeg må si uskyldige var ikke våre dager   —   uker.  —   og år — fra barn til voksen. Alkohol – kan ikke huske at vi noen gang på dansemorroene hadde det. Første gang var da Rolf og vennene i russetiden hadde laget hjemmebrent. Vi jenter prøvde oss ikke på det, men medlemmene av GJÆRSOPPEN, som de kalte seg, ble så dårlige at vi jenter måtte ta oss av dem å få dem på beina igjen. De som røkte, rullet seg røyk av solbærblader eller tobakk fra tobakksplanter som vokste i Hagen til de som var så heldige å ha en sådan. Andre prøvde så godt de kunne å plante i potter på altaner eller bakgårder. Folks oppfinnsomhet var det ikke noe i veien med.

Levde vi et normalt liv? NEI — hvis vi sammenligner det med de unges liv idag. JA —   når jeg tenker tilbake på det fantastisk gode samholdet vi hadde. Alle hadde det likt – det var ingen store sosiale forskjeller – alle hadde vi rasjoneringskort på alt mulig. Biler hadde tyskerne annektert. Vi var på en måte alle i samme båt, og det bandt oss sammen. Alle var vi like redde når flyalarmen gikk og vi måtte løpe til nærmeste tilfluktsrom. Var det ikke noe rom i nærheten var det ned i en kjeller. Gamle og unge med samme følelse inne i seg .   Blir vi bombet?  Og når så faren gikk over smilte vi lettet til hverandre. Vi hadde delt noe sammen, vi som var helt fremmede for hverandre, da vi søkte tilflukt. Her er noen av rasjoneringskortene.

rasjoneringskort

rasjoneringskort-sukker

 

 

 

 

 

 

 

Fortsettelse følger.

Angst — hjerteinfarkt 1984.  

Ja — jeg fikk et lite infarkt 12 mai i 1984. Smerte i brystet, hadde nettopp spist druer, selvfølgelig litt dårlig fordøyelse. Etter noen timer med samme smerte fant min nyutdannete tannlegedatter ut at vi skulle dra på legevakten, og etter litt protest fra meg dro vi  —  og hvor havnet jeg? Jo på Haukeland Sykehus. Et ganske lite infarkt sa legen, siden jeg var i så fin form måtte det være genetisk. Ta en liten pause — men så begynne å trene igjen. Vel hjemme igjen kom angsten. Hver dag kjente jeg på den. Selv om legen da jeg var til kontroll sa “du er frisk som en fisk” ble angsten min følgesvenn.  —–

I dag 27. juli 2016 sitter jeg med en gammel slitt kladdebok i fanget. Jeg tror jeg vil dele med noen hvor ille jeg hadde det. Piller var ikke noe for meg, så en dyktig psykolog ved universitetet fant etter 3 måneder løsningen. Sammen fant vi ut at angsten var en tanke som plutselig satt seg fast i mellomgulvet. Jeg fortalte ham at når trykket kom følte jeg trang til å løpe.  —   : Så løp da sa han  — kjenn at du bruker kroppen. Han hadde rett. Da jeg en dag fikk et anfall midt på Torgallmenningen i øs- pøs regnvær tok jeg bena fatt. I kåpe med veske og oppslått paraply har jeg nok vært litt av et syn, oppover Markeveien, da jeg var kommet til Klosteret var jeg godt andpusten men angsten var vekk.  Dette ble min pille og her sitter jeg nå 91 år gammel, og har brukt kroppen. Badminton har vært min beste venn — spille kamper og spille for å vinne. Få bruke konkurranseinstinktet som alle har. Små forskrekkelser som det å få pace macker for 8 år siden ble kurert med trening.

Jeg har ofte prøvd å skrive meg ut av negative tanker og nå skal dere få høre hvor vondt jeg hadde det og hvor tussete  (mitt yndlingsuttrykk) og fortvilet man kan være. Hold dere fast :  —  Nå skriver jeg rett fra min gamle kladdebok fra for 28 år siden:

” En ny dag, nye timer, nye minutter. Hva vil den bringe i mitt lille private liv og ute i verden?  —  En lang søvnløs natts tanker tanker ligger som en kappe rundt meg – umulig å kaste av seg. En angstens kappe. Den smyger seg tett inntil kroppen. Ikke løst og ledig, men tung og knugende. Å, hvor jeg skulle ønske at denne kappen av angst kunne knappes opp, kastes av. Jeg trenger den jo ikke. — Rundt meg har jeg bare varme. Deilig vær, omtanke og glede – og allikevel så er den knugende tung, og umulig å kvitte seg med.  Trykket i brystkassen er der – armene verker og gleden over livet er minimal.  —  Å, hvor jeg undres – er angsten årsak til smertene eller omvendt. Om jeg bare visste det, da kunne jeg kanskje begynne å åpne en knapp i kappen. Jeg prøver og prøver, men hendene når ikke knappen. De legger seg under trykker prøver å finne punkter i brystkassen som kan gi svar.   —  Er det hjertet, er det nerver – er det muskelspenninger? Høyre hånd hånd finner pulsen på venstre håndledd – teller og teller – 1 gang – 2 ganger – 3 ganger. Går den fort, slår den ujevnt?  Hvileløst vandrer hendene fra brystkasse til håndledd. Nei, dette er tull.  — Glem det — vær ikke passiv — gjør noe. Ta gymnastikk  —   vær positiv  —   sett i gang.  —   AKK ja, jeg prøver. Tar øvelser. Ser meg om. Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv? Situasjonen er jo gitt. Et lite hjerteinfarkt — men hvorfor ligger det fremdeles som en tung byrde over meg?  — Sjokket — Hva har jeg gjort feil? God form, normalt blodtrykk, ikke tykk, ikke glad i fet mat. Hadde det godt. Frydet meg over gode dager, var lei meg når livets bedrøveligheter møtte meg. Hadde følelse av at jeg stort sett levde ut følelsene. Om jeg var et harmonisk menneske? Vet ikke, men har alltid følt meg så levende. Nå er det vekk, og jeg spør meg selv – er det borte for alltid? Er glad optimisme, pågangsmot skylt vekk – ut av kroppen? Har arret på hjertet, denne lille fliken av døde fibre i hjertemuskelen, vært det stedet hvor disse, for mennesket, viktige overlevelses kriterier var plassert? Jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at nå er livet vanskelig,  — vanskelig fordi jeg har mistet noe vesentlig i meg selv, nemlig spontan og overstrømmende fryd over det å få leve, få lov å stå opp om morgenen – riktig leve i sol og regn. Få bruke kroppen – få glede andre. Jeg tør ikke mer – jeg kryper sammen – sparer meg – våger ikke bruke meg selv mer. Det er jo bedre å leve hver dag fullt ut enn å spare seg.  Heller to fullkomne dager enn ti lunkne. Hvordan skal jeg makte å finne veien frem til et riktigere liv enn slik jeg har det nå? Bli fatalist? Bli overbevist om at når GUD vil, så forlater jeg denne verden? Gi seg over i troen på at en høyere makt bestemmer over dine dager?  Et sted må jo en hjelp finnes. Legene kan jo ikke hjelpe meg. For dem er jeg vel mer eller mindre et hår i suppen. Hvem vet, kanskje er jeg det også for mine nærmeste. Finnes det noe som kan hjelpe meg så jeg kan kvitte meg med denne kappen, utenom tabletter og atter tabletter?  Det vil jeg ikke ha. Kan jeg finne det i meg selv?  Et syndrom – ja vel, men så la meg få hjelp til å dele det opp. ”

—-

Ja, så sitter jeg her nå.  91 år gammel. 28 år etter dette ble skrevet og tenker hvor dramatisk. Uff ja, slik hadde jeg det altså  — inntil jeg en dag bestemte meg —- NEI nå er det nok. Vær åpen om din angst. Finn en litt godt voksen psykolog . Det gjorde jeg – pratet og gråt – fikk alt ut. Vi fant også frem til hvorfor angsten ble så sterk. Hos meg var en god del av min reaksjon fra det jeg opplevde rundt min fars død da jeg var 9 år.  3 måneder med 2 ganger i uken, og et nytt liv lå foran meg.  Jeg som hadde hatt flyskrekk og aldri ville fly, fløy min første flytur til San Fransisco. Nå var en tur til varmere strøk en selvfølgelighet. Når jeg fortalte noen om angsten jeg hadde eller hadde hatt så de på meg med store øyne —  DU?  —  ja jeg.  — Men du er jo så aktiv, både fysisk og mentalt. Du er jo så flink. Ingen kan se angsten på deg, den bare er der. Jeg håper at hvis noen der ute sliter med angst, og leser dette, innser at prat med en sakkyndig og åpenhet er den riktige vei å gå. Å skrive seg ut av tanker og følelser er også en god ting, selv om det kan bli vel DRAMATISK sett med mine egne øyne idag.

Så til alle som leser dette og måtte ha angst: det går an å bli kvitt den.   —–

HIPP hurra.  !!!

JA.  —   tør jeg rope hurra   —  eller hva   —   men jeg er jo så gla  —   alt har gått bra.  —   Rolf er hjemme igjen og når jeg ser han sitte i stolen sin med avisen er jo spenningen med narkosen glemt den er ikke å bra for en 91 åring, og skitt jeg tillater meg å være virkelig GLAD .   Jeg tror nemlig at hvis du er GLAD når du er glad så samler du styrke til utfordringer, og vær sikker hos oss to 91 åringer står nok vanskeligheter i kø.   —   Nå koser vi oss med hverandre, ser TV  og  leser aviser.   I ettermiddag skal vi skåle med hverandre i et.  : lite  :  glass portvin, vi har nemlig 67 års bryllupsdag  idag. 

EN Dag

Ja    —   en dag er snart over og , og i hodet  raser tanker og minner rundt og blander seg med følelser et sted inne i meg, i magen ?   i mellomgulvet  ?   jeg vet ikke .  Fra tankene kommer minnene om et langt varmt og godt liv mellom to unge som traff hverandre 19 år gamle.  I mellomgulvet et vell av følelser   —   vemod   —   angst   —   og håp , vil Rolf og jeg få enda en tid sammen ?      Rolf ligger nemlig på sykehuset og skal i morgen gjennom en operasjon , for en mann på 91 år ikke så bra , —  vil det lykkes ?   Vi har vært sammen på sykehuset både i går og hele denne dagen.  Rolf lå i sengen og var god og varm, jeg var kald på hendene og som så veldig mange ganger i livet maserte og varmet han dem . Vi har pratet og kost oss og hatt en god dag slik spist sjokolade lest høyt fra avisene for hverandre ,   (  Rolf er nemlig avisoman. )   og pratet om der vi leste.  Klokken 8 dro jeg hjem og her sitter jeg.  Nå må jeg Ikkee begynne å bite negler, det gjorde jeg nemlig før når jeg var redd.  Jeg har de siste år bedt om at Rolf måte få gå bort før meg, kunne nemlig ikke se for meg han sitte her alene.  Nå vet jeg ikke .   Nei bestemorada . Trekk deg en kopp the ,  —  ikke ett lite glass rødvin  —  det kan så lett bli to store og det er bare dumt.  Jeg tror når man er glad er det hyggelig med vin.  —   Men er man litt bedrøvet kan det lett bli feil og man begynner å synes synd på seg selv.  Så sier jeg    GOD NATT.  men hva morgendagen bringer vet jeg ikke, men i min aftenbønn som fra jeg var barn alltid har avsluttet min dag håper jeg å få den trøst jeg så inderlig trenger.t