EN STOR DAG !!!.

MARIAKIRKEN. –  er en av de eldst bevarte bygningene i Bergen. — bygget på 1100. tallet og er en del av Bergens historie  da Hanseatene regjerte på Bryggen, den gang kalt Tyskebryggen og Mariakirken kalt Tyskekirken.

Dette er bare litt historie om den nyrestaurerte perlen hvor to unge idag skal gi hverandre sitt ja.  —   Solen skinner så deilig og varmt og utenfor kirken står jeg med Rolf i rullestolen omgitt av 100 festkledde gjester og en masse turister

Dørene åpnes og vi går inn.  —   jeg er så spent.  —    Så møter blikket mitt hele det flotte kirkerommet og altertavlen så praktfull.  —   Maria med Jesusbarnet og de 12 apostlene og  over dem en en himmel belagt med gull. Stemningen i kirken er overveldende.

Vi finner våre plasser oppe ved alteret og brudgommen Olaf med sin forlover finner sine plasser .  Stillheten senker seg . et lite mannskor som står i midtgangen gir oss med sin sang en forventning av det som skal komme.  Stille trekker de seg så tilbake.

OG – når – dørene nå åpnes toner Mendelsons bryllupsmarsj gjennom kirken og inn kommer vår sønn med vårt barnebarn Camilla – han høy og flott i kjole og hvitt  –  hun liten og vever i sin hvite brudekjole. Tårene renner nedover kinnet mitt og inne i meg presser følelsene på.

Så fører Rolf sin datter opp til Olaf og fra nå av blir han mannen i hennes liv.

Vi to begge 93 år gamle som sitter hånd i hånd smiler til hverandre med tårer i øynene og lar tankene vandre 69 år tilbake.  -Må de få det så godt sammen som vi har hatt det er vårt inderlige ønske når de nå skal gi hverandre sitt ja.

100 festkledde gjester  rundt bryllupsbord med en eminent toastmaster  ( brudens onkel ) som alle hver på sin måte omslutter brudeparet med gode ord fyllt med alvor og latter. Bestefar Rolf var den som i sine taler alltid fant de riktige ordene – nå når han ikke makter det må jeg klare det.   Ord fra en bestemor og bestefar   —   og jeg lar tankene igjen gå tilbake til åpningen av tale fra min svigerfar.
                Å leva det er å elska det beste din sjel fekk nå   –   Å leva det er i arbeid mot rikere mål å trå.                                               og fra min fars søster   —   La aldri solen gå ned over din vrede . Verdifulle ord som ble pekepinn for oss. Og slik bør det være mellom2 mennesker – som er glad i hverandre.   —   La – morgenen – den nye dagen vise – VI  TO hører sammen.
Den pakt dere inngikk i kirken – la den være ledesnor for livet deres sammen – da får dere et godt liv – og kjærlighet og fortrolighet vil bestå.  Sann kjærlighet er en av livets største gaver   —   men den må vannes taes vare på – stelles i glade dager – og når dere står ovenfor vanskeligheter.   –   Hvis dere hånd i hånd sammen møter livets grå dager – som utfordringer vil dere se rikdommen i det å være der for hverandre.

Dere er 2 forskjellige personligheter som skal gå gjennom livet sammen – ikke spar på ros og gode ord – vis omtanke og omsorg for hverandre og gi hverandre frihet til å dyrke hver sine interesser med respekt og likeverd. Prøv en gang iblant å få litt alene tid sammen da oppdager dere nye ting hos hverandre etter som årene går.

VI TO  –  bestefar og bestemor har erfart dette etter 74 år som kjærester og bringer det videre til dere..Vi ønsker at dere må få et varmt og lykkelig liv sammen.

 Slik ble mine ord denne lykkelige solfylte dagen som med brudevals og kake varte til de små timer,men klokken 12 var vi to 93 åringer i seng – hånd i hånd glade over at vi nok engang fikk følelsen av å virkelig LEVE med store bokstaver.Virkelig å LEVE   –   her er vi inne på noe som går svært mange eldre mennesker hus forbi.    Hvor ofte har jeg ikke hørt “Jeg er jo 80 år ”  tonefall – uttrykk – en viss oppgitthet.  Hva har jeg nå å leve for ?  Ondter her og der er noe man må regne medmen de blir ikke mindre eller bedre av å sette seg ned å kjenne etter.  NEI. – bli nysjerrig  på den tid vi lever i . Skaff deg et nettbrett og en hel ny verden åpner seg for deg.  –   Prat med unge mennesker du kommer i kontakt med . Lær deres liv å kjenne.  Se på debatter – nyheter – spennende serier  – i virkeligheten er det bare opp til deg selv hvordan livet skal bli – og husk 80 er bare et tall.  Sett deg ned en aftestund – la minner og følelser vonde som gode få flyte fritt . Det er jo livet øyeblikkene som har formet deg til det du er idag.   Skriv ned du har erfart – del det med andre. Familie – venner – noen som sitter alene et sted. Bruk fantasien og LEV.   Slik slutter jeg så mitt lille skribleri.   HIPP HURRA må ha med litt tull.

Advertisements

I MINNENES VERDEN..

…eksisterer bare jeg. Omgivelsene er for meg i dag kulisser — og menneskene jeg minnes blir statister i mitt liv. — jeg har hovedrollen. Minnene dukker frem for meg når følelsene av vemod av en eller annen grunn får overtaket i tanker og sinn. En avskjed… En fin sommerdag – den første snøen som falt – en barnelatter trykker på en knapp til mitt indre liv og fortiden dukker opp. Levende, påtrengende, hjerteskjærende minner om en tid som er over og kan aldri hentes tilbake. — Og så står gang på gang vissheten om hvor fort tiden går som noe trist. Hvor gjerne skulle jeg ikke nå holdt på årene – månedene – ukene – timene – ja minuttene. Så er da denne julen over — et nytt år, 2018, står for døren. Hva vil dette året bringe? Jeg håper på et fredens år for oss alle. GODT NYTTÅR. 

OPPLÆRING !!!             

Å trenge hjelp i daglig livet   —   JA  – det er noe vi ikke helt kan forsone oss med, men når fysikken skranter må vi være glad at noen er der for oss.   Selv om vi begge er 93 år er det Rolf som nå trenger hjelp av hjemmesykepleien.   Jeg skulle så gjerne vært den som alene kunne være der for ham .   72 år.  —   69 år gift  et godt og lykkelig liv har vi hatt. 4 ganger om dagen kommer koselige skjønne mennesker for å hjelpe oss.   MEN.  –  hvorfor er alt så uforutsigbart ???  Det ringer på , jeg blir sittende i stolen. mens vi begge kikker mot døren.   —   Hvem kommer nå ???    Noen vi kjenner godt  –  noen som har vært her engang i ny og ne   —   kanskje for  et år siden  –  noen måneder.  Jeg ser undrende. –  jo ansiktet har jeg sett før Rolf sier   –   du har ikke vært her før.   Jo du husker da meg.  Kjenner ham godt og vet han blir fortvilet .  Så går han da med prekestolen til toilett . Forsiktig kommer det “Hva var nå navnet ditt – jeg kan i øyeblikket ikke huske det. Hvorfor utsette en voksen mann for dette uforutsigbare når man må ha hjelp av de meste intime tjenester — gjerne en ung pike som ikke  har fått ordentlig opplæring eller prøvet seg under kyndig hjelp. Er virkelig 3 dagers opplæring nok . Hva gjør du ellers spør jeg som har fulgt med ut på badet . Jeg går på BI på markedsføring. Vet ikke om jeg skal le eller gråte, men dere skal jo være to sier jeg. Ja – men vi fikk en alarm så vi måte dele oss. Det kan jeg forstå og for Rolfs vedkommende er det ikke så ille for jeg kan hjelpe til – men – men – men for en annen voksen mann som må ha hjelp kan det ikke være så enkelt. Det er ettersom jeg forstår ikke så mange i den gruppen vi hører til som trenger den hjelp han får – så hvorfor ikke — når listene på kontoret settes opp ta litt hensyn . Hvorfor er aldri disse “sjefene” og besøker oss som trenger hjelpen og får se pasientene ? Ja – ja slik er hverdagen . Jeg har for Rolfs del flere ganger på pekt det for dem som setter opp listene , men det nytter ikke. Jeg synes en viss verdighet —  må man hvor gammel man er – –eller hva pleiebehov man har få beholde. Heldigvis er jeg der – og bagatelliserer dumme ting som skjer.  En god latter etterpå er en god medisin .

DAG – etter – Dag !!!

Så er jeg her igjen med iPaden min. Det beste som har hendt meg er at jeg fikk dette brettet. Det tar imot tanker og følelser uten å protestere. Og nu vil jeg skrive det jeg i øyeblikket opplever. Så tenker dere   –   hva kan en “gammel” dame som snart fyller 91 år oppleve ?   Her må jeg legge hodet tilbake i stolen  –  og prøve å kombinere følelser og tanker   —   altså kropp og sjel. Høres litt idiotisk ut.  —   ( tankestreker ), men skitt la gå , jeg lar det være slik, og så får dager med sitt innhold komme.  Jeg tror forresten jeg er blitt litt puslespill gal.  Kjøpte et nydelig spill med billede fra Østerike, hvorfor vet jeg ikke, men nå er det ferdig puslet. Det jeg så entusiastisk begynte på, og skulle få meg litt bort fra negative tanker, er ferdig. Godt hjulpet av alle som stakk innom. 

Nei   — nå er jeg sint  – etter en lang natt. Hvorfor, og på hvem? Jo, ledelsen i hjemmesykepleien. Tror ikke de har kjennskap eller evnen til å administrere de oppgaver og utfordringer som de er satt til å ta hånd om.  Så spør jeg  “hvilke kvalifikasjoner må de ha for å lede en gruppe bestående av sykepleiere, helsefagarbeidere og et utall vikarer som er   ufaglærte? Og hvor ofte er de og besøker de som trenger hjelpen?” ALDRI   —   Det skrives rapporter, holdes møter, men hva så. Tenker på dem som er alene og ikke har noen som står opp for dem. HUFF. Jeg er her heldigvis for Rolf og kan oppmuntre ham når ordene “jeg tror ikke jeg orker mer. Alle disse forskjellige folkene. Kan ikke vi to klare oss alene?” Er du tussete (mittyndlingst uttrykk), da går ryggen min helt i stå. Jeg forstår at dette ikke er lett, men bedre enn det vi opplever, må være mulig. Jeg synes jeg har en fantastisk mann som alltid er hyggelig og takknemlig. Den kjommslige, familiære tonen som hjemmehjelpere ofte har, er ikke noe for ham. Da merker jeg at han føler ubehag og jeg må tøyse det litt bort. En viss avstand og respekt er nok det riktige i hans tilfelle. Så får vi se da – hvem dukker opp i aften? Jeg vet han kvir seg hver helg og aften, for da er det ofte vikarer eller noen fra andre grupper. Alle gjør sitt beste, men  —  noen ganger er nok opplæringen ikke god nok. I disse dager er jeg ikke bare rystet, men også steik forbanna på min manns vegne  – og det med god grunn. Eldre er personer man behandler med hver sin personlighet og integritet. Ikke gjenstander. 

BAK SKJERMBRETTET !!!

Tilbake i den kjente stolen, opp med fotstøtten og jeg er igjen på min kjente plass. Rolf sitter i stolen, avslappet med follede hender og på sofaen ligger vår datter høylydt snorkende etter en 60 års dag.   —   Hun er kommet opp fra Haugesund for å ta seg av sin eldre mor og far (merk dere jeg sa ikke GAMLE). Jeg har nemlig vært en tur innom Haukeland sykhus med drittvondt i magen (sier drittvondt for det kom fra tarmen viste det seg). Nå, hjemme igjen etter 3 dager med forskjellige piller.  NEI, —  la meg komme meg bak SKJERMBRETTET som står foran sengen   —   ser ikke så meget men hører desto mer. Hører på sykesøstrenes prat at vi må være 4 stykker antagelig i moden alder. Etter en tur ut av sengen for å gjøre det ” fornødne “. ( min mors uttrykk )  har jeg konstatert — jo 4 var vi .  Jeg kikker ut den lille sprekken . En lege går forbi   —   han fyker forbi   —   liten tid ?   han kunne gått litt saktere inne på rommet  –  men ? , riktig nok prater han rolig og hyggelig med pasienten og det er jo det som betyr mest. Nei her skjer det noe   —   en mann og en dame går til sengen innerst  –  besøk nå’ ?  Klokken er 12  , jeg lytter prøver å høre hva de snakker om . En behagelig manns stemme og en omsorgsfull damestemme går rett til hjerte   ‘ hvordan har du det mor ‘?  her er ny laget bolle til deg vil du smake litt   kan ikke se dem men en bli lav stemme svarer   det hadde vært godt.  De sitter ikke lenge men en koselig visit var det nok. Det blir ettermiddag og nok 3 person på visit til den samme sengen, og jeg nok engang lytter til varme omsorgsfulle stemmer en ung de andre godt voksne .  –  Jeg skulle nok enda en gang denne dagen få være vitne til en usedvanlig varm kjærlighet for om aften ser en eldre ” herre komme bærende på en liten kurv med blomster i ,han går og til den samme sengen.   —   “Mor her har jeg plukket noen blomster til deg, han bøyer seg over senge klemmer henne forsiktig og stryker henne over håret.

NÅ – er virkelig min nysgjerrighet vakt .  Hvem er denne moren?  Neste morgen vandrer jeg litt rundt og nærmer meg sengen som har fått så mye omtanke og her sitter en eldre dame på sengekanten. At hun har vært flott er det ingen tvil om. Vi prater litt og jeg sier jeg blir snart 92  år.  Hun ser på meg med et lite glimt i øyet   —   og jeg blir snart 100. Mine 92år er plutselig helt ubetydelige.  Vi blir sittende litt sammen og jeg fikk høre. –  jeg har 4 flotte sønner   –   så falt da alt på plass for meg.  At det var godt voksne flotte menn som hadde passert foran SKJERMBRETTET  hadde jeg sett og at det var en godt sammensveiset familie hun hadde rundt seg var det ingen tvil om.  Så fikk jeg se at kjærlighet – omsorg – og omtanke er noe av det viktigste vi kan gi hverandre. Dere som leser dette – prøv å la det bli en del av ditt liv.    

TAKK FOR MEG.

VANLIG MANDAG !!!

Er du våken? Rolf snur seg mot meg. Vi tar hverandre i hånden, som vi alltid har gjort hver morgen i vårt 68 års lange ekteskap. Ja, men klokken er bare fem åtteogtredeve — slår du på TV, sier Rolf,  jeg er utsovet. — Er du tussete? — Vi får nok prøve å sove litt til. Jeg tar dynen godt over ham gir han et kyss på kinnet og legger meg ned på puten.

Etter en stund snorker Rolf lett, men jeg får ikke sove. Tankene virrer rundt i hodet.  Nok en helg er heldigvis over. Hvorfor heldigvis?? Jo, fordi stadig forskjellige kommer for å hjelpe Rolf i helgene. Det er en påkjenning for ham. “Kan ikke vi klare oss uten hjelp du og jeg?” sier han.Jeg klarer det ikke – og velger å ikke svare, men jeg forstår ham.  All hjelp er jo så personlig og da bør jo han behandles av hjemmesykepleien med en viss varsomhet. Jeg ligger å kaster meg frem og tilbake — vil ikke ha disse dumme tankene – jeg vil ha fred. Jeg titter på klokken: kvart på seks. Nå vil jeg drømme meg bort — NEI — tankene og nærheten til Rolf flyter sammen. Det er som hans opplevelser og hans situasjon ikke gir meg fred. Han er høflig og takknemlig, men ikke sitt naturlige jeg. Gradvis går han over til å bare bli en pleiepasient. Det er på en måte å miste en del av ham. I løpet av en helg, kommer tretten forskjellige hjelpepleiere fra sykepleien. Det er ikke lett.

Nei, jeg står opp og lar dagen begynne. En dusj, masse varmt vann på en stiv og støl kropp. På med klærne og så Vichy antirynkekrem i fjeset. Finner speilet med forstørrelse. Jo, idag må jeg nippe ut pelsen. Jeg må fortelle om mitt barnebarn John, jeg og pels. Liten og skjønn (idag 21 år) satt han på fanget mitt og jeg leste for ham. Vi kom til ordet pels. “B-b-betemo, hva er pels?” Jeg tok fingeren hans på en bamse som vi hadde med oss. “Kjenner du her, dette er pels”. Så tok jeg fingeren opp på kinnet hans og forklarte at “her er det ikke pels.” Han så lenge undersøkende på meg . ” Men b-betemo, du har pels på haken”. Da min datter om aften spurte hva jeg gjorde så lenge på badet var svaret “jeg nipper ut pelsen”  –  som etter årene har blitt tettere og tettere.

Og  ‘dett var dett’. Ut på kjøkkenet og dekker frokostbord med Rolf’s yndlingssild: Jacobs Fennikelsild. Jeg titter på klokken – halv åtte. Jeg går inn til Rolf som er våken. Hvor har du vært? – Du sovnet så godt og jeg sto opp og nippet pelsen. Jeg trenger meg opp i sengen og legger meg godt inntil ham, i samme stilling vi har ligget natt etter natt i så mange år. For en kort stund skal det være bare oss tett inntil hverandre.  ———–

Det ringer på døren – hvem idag – en av dem vi kjenner så godt – eller en vi ikke har sett på lenge? Inn kommer Grethe, den glade oppmuntrende stemmen gir oss en god start på dagen. Jeg prøver å sprette ut av sengen, men havner delvis på gulvet.  Å nei, sier Rolf, “du er nok ikke 18”. Nei knapt nok 80 føler jeg. Mens jeg lytter til koselig prat på badet — trekker jeg kaffe til Rolf og te til meg. Kaffe har jeg aldri likt. Med Rolf nystelt og med velbørstete hårfliser, som fortsatt ikke er grå (!), begynner en ny uke. Alle våre piller er lett tilgjengelig og med argusøyne fra Grethe glir de lett ned. Så senker roen seg over dagens første måltid, mens vi prater om helgens hendelser og hva vi skal ta til middag. Etter en stund kan jeg merke en viss utålmodighet hos Rolf, øynene flytter seg bort mot godstolen – og jeg vet hvorfor. Men jeg må erte ham litt, og prater om for ham helt uinteressante ting. Han vrir seg i stolen. Jeg flirer litt, nei nå skal jeg ikke erte ham mer – for borte på bordet ved stolen hans ligger dagens meget viktige begivenhet — DAGENS AVISER.

Jeg henter stokken og etter litt jobbing kommer han seg på bena og støttet av meg bort til stolen som han detter ned i. Han har ikke tid til å bruke armlenene skikkelig – avisene venter. Og så er han fortapt. “Avisoman”, kaller jeg ham. Bøker er også en av hans lidenskaper. Et helt lite bibliotek samlet han seg, så da våre barn gikk på skolen var det oppslagsbøker over de fleste emner. Alle våre klassikere fant også sin vei hjem til oss og ble lest. Jeg vandrer bort til frokostbordet tar meg en kopp te til, og stirrer tankefullt på et cruise-skip som skal inn til byen. Drømme meg litt bort? Ja, hvorfor ikke – dagdrømme litt kan være en deilig stund. — Men ost og pålegg må i kjøleskapet – så med noe av drømmen i hodet reiser jeg meg og begynner dagens “plikt”. En haug med håndklær må først i vaskemaskinen, også går det slag i slag til jeg også detter ned i stolen min og sikrer meg en avis. Bilder fra terroren i Stockholm lyser mot meg. Fire drept og femten skadet. Jeg leser om begivenheten. Ja, jeg sier begivenheten, for jeg føler ingenting. Det er rart – lese om noe så grusomt samtidig som hjertet ikke følger med. Være nittien år gammel og være så avstumpet. Det skremmer meg. Det skjer så meget i verden idag, så meget vondt som hver dag kommer inn i hjemmene. Jeg er redd gamle og unges følelsesliv blir mer hardkokt og at de fleste har nok med seg selv.

På neste side ” Kvinner uten ansikt. Nikab og burka”. Huff. Det å virkelig se hverandre på godt og vondt er så viktig i våre liv. Åpne seg opp mot de man møter, og se og føle deres personlighet. I går var det palmesøndag og Troms kirke (Ishavskatedralen) var stedet for gudstjenesten. Det var fire dåpsbarn. Da jeg fikk være med på dåpen av disse fire små guttene, gikk tankene til våre små oldebarn og alle de bitte små barna for hvem verden skulle ligge åpen til et godt liv – og tårene begynte å renne. Jeg spør meg selv her jeg sitter – hvor i verden skal de finne sin plass, i en verden preget av hat?

Nei, nå må jeg virkelig la dagen begynne. Badet først – utrolig hvor mange håndklær som til enhver tid er i bruk. Med armene fulle vandrer jeg mot vaskerommet. “Hva i alle dager sliter du med”, sier Rolf som sitter deilig tilbakelent i stolen. “Kom her og sett deg ned.” Hei, tror du skittentøy spaserer av seg selv? Så skittent er det dog ikke. Husarbeid kan være noe dritt, i alle tilfelle synes jeg det. Nå er det meste gjort, og jeg sitter og skriver. Det er mye mer givende synes jeg. Det er så godt inne i deg når du får tanker og følelser ned på papiret, ser alt i ord og setninger. Til dere som måtte lese dette — prøv. Finn en kladdebok og sett deg ned og skriv. Er du sint – virkelig forbanna – papiret tar imot det. Er du – skuffet og lei deg og tårene lett kommer, så er papiret der og tar imot. Glede kan du dele med andre – kanskje gjøre andre glad — bare skriv. Ikke vær redd for å dumme deg ut — alt som kommer fra hjertet er alltid så oppriktig og sant.  — Vær deg selv når du skriver og gi blaffen i hva andre tror og mener. Det gjør jeg, snart nittito år etter at jeg åpnet øynene en sommerdag i juli 1925. Men for all del, skriv ikke for å såre andre. Det har ingen av oss rett til.

Vet dere, nå slapper jeg virkelig av. Riktignok er det ikke mykt papir bokstavene treffer, men en litt kald iPad. Jeg håper ordene varmer likevel. Kunne jeg bare få de som føler seg ensomme og sitter alene til å dele sine tanker med andre på en iPad – kort og godt begynne å blogge, så ville så mye erfaring bli delt. Slik at ikke bare mote og utseende er det toneangivende. Til dere unge, hjelp de litt godt voksne igang med blogging. Det gjorde ett av mine barnebarn med meg, og her sitter jeg. Men før jeg går igang, merk dere ordet HUSARBEID, som er ganske kjedelig, men som ender “koselig” når du setter deg ned etterpå og ser deg omkring.         

Jeg lar tankene få fritt spillerom og mens jeg ser utover fjorden som akkurat idag viser seg fra en fredelig side, faller roen over meg og. Igjen og igjen – står for meg Albert Schveizers tankevekkende ord: “Finn veien til deg selv, og vær deg selv – tenk selv – fritt og  ubundet. Se virkeligheten åpent og uredd i øynene. – Innrøm ærlig egen svakhet og svikt, men gi ikke opp! – Gi aldri opp troen på livsverdier som skal være ukrenkelige. Sett all din kraft inn på å leve ditt liv i ånd og sannhet, og i godhet mot alle. ”

Ord som jeg aldri blir lei av å dele med andre.

– En omgang DAMM spør jeg Rolf ? Jeg må komme meg ut av “skrivekløa”. OK, men hva med en kopp kakao og noen kjeks også? Skal bli – og mens han ordner brikkene – finner jeg noe å bite i. Etter noen spill med varierende seier kommer hjemmesykepleien og hjelper Rolf med aftenstell — og vi er klar for TV med påskens første krimserie.

Hverdagsrehabilitering !!!

DEL DIN HISTORIE HER   —   står det   —   og det vil jeg gjøre.

Stor var gleden da Rolf ble oppmuntret til  å søke et nytt behandlingsopplegg, og enda større glede etter besøk av sykepleierske, fysioterapeut og hjelpetrener Randi som mente at søknaden ville bli innvilget. Målet som ble satt var å få Rolf opp av stolen og å kunne gå med støtte av en person i venstre arm og stokk i høyre. I nesten 2 år hadde Rolf vært avhengig av rullestol Hvorfor? Jo, fordi jeg havnet på sykehus med brukket ankel, og samtidig ble Rolf smittet av en alvorlig influensa som krevde sykehusinnleggelse. Dette forandret livet. Fra å ha trent hver morgen og holdt oss i så god form som mulig til tross alder og vanskeligheter,  var vi plutselig i en ny situasjon. Vi var blitt avhengig av hjelp, og det fikk vi. Jeg klarte meg, men Rolf trengte dessverre hjelp til stell morgen, middag og om aften. Noe måtte gjøres.

Hverdagsrehabilitering, som for Rolfs vedkommende gikk over 4 uker med 45 minutter hver dag, ble for ham en opplevelse. Gradvis med styrketrening   —   Reise seg fra stol og trene muskulatur i ribben vi fikk montert gjorde at humøret var på topp. Dette skal gå fint. Rolf var nå i meget bedre form. En plan ble laget. Denne ble gitt til hjemmesykepleien. Begge så vi for oss bedre dager. Vi har bare godt å si om alle vi har fått hjelp av, men når planen for oppfølging ikke blir holdt og ikke blir lest og fulgt blir motivasjonen borte.  –  Passiv pleie er nedbrytende. Rolf er helt avhengig av å klare seg selv mest mulig for å holde muskulaturen inntakt. De fleste forstår dette, men noen ganger har de nok ikke tid   —   da går det jammen fort. Hverdagsrehabilitering bør   —   etter min mening —- ha et  tett samarbeid med hjemmesykepleien. Dette at kommunikasjonen ikke er optimal kan være fordi at det er så nytt. Dessverre for Rolfs vedkommende var det ikke så mange som virkelig fulgte pleieplanen som var laget. Jeg så jo at de ikke leste den, og jeg kunne ikke blande meg opp i det – merket ganske snart at det var ikke noe populært. Så gikk da både motivasjon og styrke nedover. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gå med ham, men det ble for tungt. Synd for både Rolf og hjelpetrener Randi som jobbet så godt sammen. Nå har vi igjen søkt om rehabilitering. Så får vi se. Målet er å kunne gå bedre. Ta tilbake den muskulaturen som er blitt svekket, og kunne bevege seg litt utenfor huset. Og ikke minst få igjen motivasjonen og tryggheten. Det er vårt inderlige ønske og vi skal prøve å gjøre vårt beste.