Å akseptere seg selv

Det er ikke lett når man går mot 96 år. Når kroppen begynner å si – Nei nå vil jeg ikke mer selv hvor meget du prøve å begynne dagen med kjent morgengymnastikk. Hvorfor søren vil ikke lår og legger ta imot styrketreningen ? Hvorfor vil ikke ryggen reise seg opp? Hvorfor er det å strekke seg ut – legge seg på gulvet rulle fra side til side så tungt? Jeg vil jo ikke gi meg. Jeg har trent for å holde meg i form. Skal jeg gi meg nå? La 95 år være en realitet og seng stol og hjelp bli min dag? Hvor har motivasjonen, som alltid var min styrke, blitt av?

Tankene går sin gang – – – men gir meg ikke noe svar. Så dukker hverdagsrehabilitering opp – har vært borte i det før, og forvaltningen som har gått i hjemmet grunnet min manns sykdom i fire år kjenner meg jo, vet jeg ikke bare setter meg ned. Det jeg virkelig behøver er hjelp til å finne de øvelser som enda kan gi meg motivasjon i hverdagen.

Skjema fylles ut, underskrifter kommer på plass. Ja så er det vel bare å få skjemaet til forvaltningen, men nei. Hjemmebesøk igjen. Så kommer nok engang tre damer for å se tilstanden min. Hvorfor alt dette styret når hjemmesykepleien har gått her i nesten 5 år og vet at jeg var en ressursperson som hjalp til og var der for Rolf natt og dag.

7 måneder er gått, siden Rolf gikk bort . Det har vært så tungt . Kjærester i 73 år og så alene så fysikken jeg hadde er forsvunnet. Er det alderen min som setter en stopper for fysioterapi? Klarer ikke å akseptere at jeg må gi opp. Men slik er nok noe av eldreomsorgen i Norge.

Nå er mitt store mål å akseptere meg selv. ADA ta deg sammen! Du får nøye deg med at hodet virker.