VANLIG MANDAG !!!

Er du våken? Rolf snur seg mot meg. Vi tar hverandre i hånden, som vi alltid har gjort hver morgen i vårt 68 års lange ekteskap. Ja, men klokken er bare fem åtteogtredeve — slår du på TV, sier Rolf,  jeg er utsovet. — Er du tussete? — Vi får nok prøve å sove litt til. Jeg tar dynen godt over ham gir han et kyss på kinnet og legger meg ned på puten.

Etter en stund snorker Rolf lett, men jeg får ikke sove. Tankene virrer rundt i hodet.  Nok en helg er heldigvis over. Hvorfor heldigvis?? Jo, fordi stadig forskjellige kommer for å hjelpe Rolf i helgene. Det er en påkjenning for ham. “Kan ikke vi klare oss uten hjelp du og jeg?” sier han.Jeg klarer det ikke – og velger å ikke svare, men jeg forstår ham.  All hjelp er jo så personlig og da bør jo han behandles av hjemmesykepleien med en viss varsomhet. Jeg ligger å kaster meg frem og tilbake — vil ikke ha disse dumme tankene – jeg vil ha fred. Jeg titter på klokken: kvart på seks. Nå vil jeg drømme meg bort — NEI — tankene og nærheten til Rolf flyter sammen. Det er som hans opplevelser og hans situasjon ikke gir meg fred. Han er høflig og takknemlig, men ikke sitt naturlige jeg. Gradvis går han over til å bare bli en pleiepasient. Det er på en måte å miste en del av ham. I løpet av en helg, kommer tretten forskjellige hjelpepleiere fra sykepleien. Det er ikke lett.

Nei, jeg står opp og lar dagen begynne. En dusj, masse varmt vann på en stiv og støl kropp. På med klærne og så Vichy antirynkekrem i fjeset. Finner speilet med forstørrelse. Jo, idag må jeg nippe ut pelsen. Jeg må fortelle om mitt barnebarn John, jeg og pels. Liten og skjønn (idag 21 år) satt han på fanget mitt og jeg leste for ham. Vi kom til ordet pels. “B-b-betemo, hva er pels?” Jeg tok fingeren hans på en bamse som vi hadde med oss. “Kjenner du her, dette er pels”. Så tok jeg fingeren opp på kinnet hans og forklarte at “her er det ikke pels.” Han så lenge undersøkende på meg . ” Men b-betemo, du har pels på haken”. Da min datter om aften spurte hva jeg gjorde så lenge på badet var svaret “jeg nipper ut pelsen”  –  som etter årene har blitt tettere og tettere.

Og  ‘dett var dett’. Ut på kjøkkenet og dekker frokostbord med Rolf’s yndlingssild: Jacobs Fennikelsild. Jeg titter på klokken – halv åtte. Jeg går inn til Rolf som er våken. Hvor har du vært? – Du sovnet så godt og jeg sto opp og nippet pelsen. Jeg trenger meg opp i sengen og legger meg godt inntil ham, i samme stilling vi har ligget natt etter natt i så mange år. For en kort stund skal det være bare oss tett inntil hverandre.  ———–

Det ringer på døren – hvem idag – en av dem vi kjenner så godt – eller en vi ikke har sett på lenge? Inn kommer Grethe, den glade oppmuntrende stemmen gir oss en god start på dagen. Jeg prøver å sprette ut av sengen, men havner delvis på gulvet.  Å nei, sier Rolf, “du er nok ikke 18”. Nei knapt nok 80 føler jeg. Mens jeg lytter til koselig prat på badet — trekker jeg kaffe til Rolf og te til meg. Kaffe har jeg aldri likt. Med Rolf nystelt og med velbørstete hårfliser, som fortsatt ikke er grå (!), begynner en ny uke. Alle våre piller er lett tilgjengelig og med argusøyne fra Grethe glir de lett ned. Så senker roen seg over dagens første måltid, mens vi prater om helgens hendelser og hva vi skal ta til middag. Etter en stund kan jeg merke en viss utålmodighet hos Rolf, øynene flytter seg bort mot godstolen – og jeg vet hvorfor. Men jeg må erte ham litt, og prater om for ham helt uinteressante ting. Han vrir seg i stolen. Jeg flirer litt, nei nå skal jeg ikke erte ham mer – for borte på bordet ved stolen hans ligger dagens meget viktige begivenhet — DAGENS AVISER.

Jeg henter stokken og etter litt jobbing kommer han seg på bena og støttet av meg bort til stolen som han detter ned i. Han har ikke tid til å bruke armlenene skikkelig – avisene venter. Og så er han fortapt. “Avisoman”, kaller jeg ham. Bøker er også en av hans lidenskaper. Et helt lite bibliotek samlet han seg, så da våre barn gikk på skolen var det oppslagsbøker over de fleste emner. Alle våre klassikere fant også sin vei hjem til oss og ble lest. Jeg vandrer bort til frokostbordet tar meg en kopp te til, og stirrer tankefullt på et cruise-skip som skal inn til byen. Drømme meg litt bort? Ja, hvorfor ikke – dagdrømme litt kan være en deilig stund. — Men ost og pålegg må i kjøleskapet – så med noe av drømmen i hodet reiser jeg meg og begynner dagens “plikt”. En haug med håndklær må først i vaskemaskinen, også går det slag i slag til jeg også detter ned i stolen min og sikrer meg en avis. Bilder fra terroren i Stockholm lyser mot meg. Fire drept og femten skadet. Jeg leser om begivenheten. Ja, jeg sier begivenheten, for jeg føler ingenting. Det er rart – lese om noe så grusomt samtidig som hjertet ikke følger med. Være nittien år gammel og være så avstumpet. Det skremmer meg. Det skjer så meget i verden idag, så meget vondt som hver dag kommer inn i hjemmene. Jeg er redd gamle og unges følelsesliv blir mer hardkokt og at de fleste har nok med seg selv.

På neste side ” Kvinner uten ansikt. Nikab og burka”. Huff. Det å virkelig se hverandre på godt og vondt er så viktig i våre liv. Åpne seg opp mot de man møter, og se og føle deres personlighet. I går var det palmesøndag og Troms kirke (Ishavskatedralen) var stedet for gudstjenesten. Det var fire dåpsbarn. Da jeg fikk være med på dåpen av disse fire små guttene, gikk tankene til våre små oldebarn og alle de bitte små barna for hvem verden skulle ligge åpen til et godt liv – og tårene begynte å renne. Jeg spør meg selv her jeg sitter – hvor i verden skal de finne sin plass, i en verden preget av hat?

Nei, nå må jeg virkelig la dagen begynne. Badet først – utrolig hvor mange håndklær som til enhver tid er i bruk. Med armene fulle vandrer jeg mot vaskerommet. “Hva i alle dager sliter du med”, sier Rolf som sitter deilig tilbakelent i stolen. “Kom her og sett deg ned.” Hei, tror du skittentøy spaserer av seg selv? Så skittent er det dog ikke. Husarbeid kan være noe dritt, i alle tilfelle synes jeg det. Nå er det meste gjort, og jeg sitter og skriver. Det er mye mer givende synes jeg. Det er så godt inne i deg når du får tanker og følelser ned på papiret, ser alt i ord og setninger. Til dere som måtte lese dette — prøv. Finn en kladdebok og sett deg ned og skriv. Er du sint – virkelig forbanna – papiret tar imot det. Er du – skuffet og lei deg og tårene lett kommer, så er papiret der og tar imot. Glede kan du dele med andre – kanskje gjøre andre glad — bare skriv. Ikke vær redd for å dumme deg ut — alt som kommer fra hjertet er alltid så oppriktig og sant.  — Vær deg selv når du skriver og gi blaffen i hva andre tror og mener. Det gjør jeg, snart nittito år etter at jeg åpnet øynene en sommerdag i juli 1925. Men for all del, skriv ikke for å såre andre. Det har ingen av oss rett til.

Vet dere, nå slapper jeg virkelig av. Riktignok er det ikke mykt papir bokstavene treffer, men en litt kald iPad. Jeg håper ordene varmer likevel. Kunne jeg bare få de som føler seg ensomme og sitter alene til å dele sine tanker med andre på en iPad – kort og godt begynne å blogge, så ville så mye erfaring bli delt. Slik at ikke bare mote og utseende er det toneangivende. Til dere unge, hjelp de litt godt voksne igang med blogging. Det gjorde ett av mine barnebarn med meg, og her sitter jeg. Men før jeg går igang, merk dere ordet HUSARBEID, som er ganske kjedelig, men som ender “koselig” når du setter deg ned etterpå og ser deg omkring.         

Jeg lar tankene få fritt spillerom og mens jeg ser utover fjorden som akkurat idag viser seg fra en fredelig side, faller roen over meg og. Igjen og igjen – står for meg Albert Schveizers tankevekkende ord: “Finn veien til deg selv, og vær deg selv – tenk selv – fritt og  ubundet. Se virkeligheten åpent og uredd i øynene. – Innrøm ærlig egen svakhet og svikt, men gi ikke opp! – Gi aldri opp troen på livsverdier som skal være ukrenkelige. Sett all din kraft inn på å leve ditt liv i ånd og sannhet, og i godhet mot alle. ”

Ord som jeg aldri blir lei av å dele med andre.

– En omgang DAMM spør jeg Rolf ? Jeg må komme meg ut av “skrivekløa”. OK, men hva med en kopp kakao og noen kjeks også? Skal bli – og mens han ordner brikkene – finner jeg noe å bite i. Etter noen spill med varierende seier kommer hjemmesykepleien og hjelper Rolf med aftenstell — og vi er klar for TV med påskens første krimserie.