Angst — hjerteinfarkt 1984.  

Ja — jeg fikk et lite infarkt 12 mai i 1984. Smerte i brystet, hadde nettopp spist druer, selvfølgelig litt dårlig fordøyelse. Etter noen timer med samme smerte fant min nyutdannete tannlegedatter ut at vi skulle dra på legevakten, og etter litt protest fra meg dro vi  —  og hvor havnet jeg? Jo på Haukeland Sykehus. Et ganske lite infarkt sa legen, siden jeg var i så fin form måtte det være genetisk. Ta en liten pause — men så begynne å trene igjen. Vel hjemme igjen kom angsten. Hver dag kjente jeg på den. Selv om legen da jeg var til kontroll sa “du er frisk som en fisk” ble angsten min følgesvenn.  —–

I dag 27. juli 2016 sitter jeg med en gammel slitt kladdebok i fanget. Jeg tror jeg vil dele med noen hvor ille jeg hadde det. Piller var ikke noe for meg, så en dyktig psykolog ved universitetet fant etter 3 måneder løsningen. Sammen fant vi ut at angsten var en tanke som plutselig satt seg fast i mellomgulvet. Jeg fortalte ham at når trykket kom følte jeg trang til å løpe.  —   : Så løp da sa han  — kjenn at du bruker kroppen. Han hadde rett. Da jeg en dag fikk et anfall midt på Torgallmenningen i øs- pøs regnvær tok jeg bena fatt. I kåpe med veske og oppslått paraply har jeg nok vært litt av et syn, oppover Markeveien, da jeg var kommet til Klosteret var jeg godt andpusten men angsten var vekk.  Dette ble min pille og her sitter jeg nå 91 år gammel, og har brukt kroppen. Badminton har vært min beste venn — spille kamper og spille for å vinne. Få bruke konkurranseinstinktet som alle har. Små forskrekkelser som det å få pace macker for 8 år siden ble kurert med trening.

Jeg har ofte prøvd å skrive meg ut av negative tanker og nå skal dere få høre hvor vondt jeg hadde det og hvor tussete  (mitt yndlingsuttrykk) og fortvilet man kan være. Hold dere fast :  —  Nå skriver jeg rett fra min gamle kladdebok fra for 28 år siden:

” En ny dag, nye timer, nye minutter. Hva vil den bringe i mitt lille private liv og ute i verden?  —  En lang søvnløs natts tanker tanker ligger som en kappe rundt meg – umulig å kaste av seg. En angstens kappe. Den smyger seg tett inntil kroppen. Ikke løst og ledig, men tung og knugende. Å, hvor jeg skulle ønske at denne kappen av angst kunne knappes opp, kastes av. Jeg trenger den jo ikke. — Rundt meg har jeg bare varme. Deilig vær, omtanke og glede – og allikevel så er den knugende tung, og umulig å kvitte seg med.  Trykket i brystkassen er der – armene verker og gleden over livet er minimal.  —  Å, hvor jeg undres – er angsten årsak til smertene eller omvendt. Om jeg bare visste det, da kunne jeg kanskje begynne å åpne en knapp i kappen. Jeg prøver og prøver, men hendene når ikke knappen. De legger seg under trykker prøver å finne punkter i brystkassen som kan gi svar.   —  Er det hjertet, er det nerver – er det muskelspenninger? Høyre hånd hånd finner pulsen på venstre håndledd – teller og teller – 1 gang – 2 ganger – 3 ganger. Går den fort, slår den ujevnt?  Hvileløst vandrer hendene fra brystkasse til håndledd. Nei, dette er tull.  — Glem det — vær ikke passiv — gjør noe. Ta gymnastikk  —   vær positiv  —   sett i gang.  —   AKK ja, jeg prøver. Tar øvelser. Ser meg om. Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv? Situasjonen er jo gitt. Et lite hjerteinfarkt — men hvorfor ligger det fremdeles som en tung byrde over meg?  — Sjokket — Hva har jeg gjort feil? God form, normalt blodtrykk, ikke tykk, ikke glad i fet mat. Hadde det godt. Frydet meg over gode dager, var lei meg når livets bedrøveligheter møtte meg. Hadde følelse av at jeg stort sett levde ut følelsene. Om jeg var et harmonisk menneske? Vet ikke, men har alltid følt meg så levende. Nå er det vekk, og jeg spør meg selv – er det borte for alltid? Er glad optimisme, pågangsmot skylt vekk – ut av kroppen? Har arret på hjertet, denne lille fliken av døde fibre i hjertemuskelen, vært det stedet hvor disse, for mennesket, viktige overlevelses kriterier var plassert? Jeg vet ikke, det eneste jeg vet er at nå er livet vanskelig,  — vanskelig fordi jeg har mistet noe vesentlig i meg selv, nemlig spontan og overstrømmende fryd over det å få leve, få lov å stå opp om morgenen – riktig leve i sol og regn. Få bruke kroppen – få glede andre. Jeg tør ikke mer – jeg kryper sammen – sparer meg – våger ikke bruke meg selv mer. Det er jo bedre å leve hver dag fullt ut enn å spare seg.  Heller to fullkomne dager enn ti lunkne. Hvordan skal jeg makte å finne veien frem til et riktigere liv enn slik jeg har det nå? Bli fatalist? Bli overbevist om at når GUD vil, så forlater jeg denne verden? Gi seg over i troen på at en høyere makt bestemmer over dine dager?  Et sted må jo en hjelp finnes. Legene kan jo ikke hjelpe meg. For dem er jeg vel mer eller mindre et hår i suppen. Hvem vet, kanskje er jeg det også for mine nærmeste. Finnes det noe som kan hjelpe meg så jeg kan kvitte meg med denne kappen, utenom tabletter og atter tabletter?  Det vil jeg ikke ha. Kan jeg finne det i meg selv?  Et syndrom – ja vel, men så la meg få hjelp til å dele det opp. ”

—-

Ja, så sitter jeg her nå.  91 år gammel. 28 år etter dette ble skrevet og tenker hvor dramatisk. Uff ja, slik hadde jeg det altså  — inntil jeg en dag bestemte meg —- NEI nå er det nok. Vær åpen om din angst. Finn en litt godt voksen psykolog . Det gjorde jeg – pratet og gråt – fikk alt ut. Vi fant også frem til hvorfor angsten ble så sterk. Hos meg var en god del av min reaksjon fra det jeg opplevde rundt min fars død da jeg var 9 år.  3 måneder med 2 ganger i uken, og et nytt liv lå foran meg.  Jeg som hadde hatt flyskrekk og aldri ville fly, fløy min første flytur til San Fransisco. Nå var en tur til varmere strøk en selvfølgelighet. Når jeg fortalte noen om angsten jeg hadde eller hadde hatt så de på meg med store øyne —  DU?  —  ja jeg.  — Men du er jo så aktiv, både fysisk og mentalt. Du er jo så flink. Ingen kan se angsten på deg, den bare er der. Jeg håper at hvis noen der ute sliter med angst, og leser dette, innser at prat med en sakkyndig og åpenhet er den riktige vei å gå. Å skrive seg ut av tanker og følelser er også en god ting, selv om det kan bli vel DRAMATISK sett med mine egne øyne idag.

Så til alle som leser dette og måtte ha angst: det går an å bli kvitt den.   —–

Advertisements

One thought on “Angst — hjerteinfarkt 1984.  

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s